mar 28 En engleprinsesse skal bli storesøster

Skrevet av Bjørg Elin Hermansen.

Jeg er gravid igjen. 11 måneder etter at lille Ina døde i magen min testet jeg endelig positivt.

Jeg ønsker å dele min opplevelse av dette svangerskapet med dere, med alt denne tiden fører med seg av gleder og bekymringer. For meg oppleves alt helt annerledes denne gangen, redselen for at noe skal gå galt er stor.

Her finner dere min svangerskapsdagbok, som naturlig nok vil handle veldig mye om Ina også.

Lørdag 24. november

Jeg kan ikke tro det – det ble TO KNALLBLÅ streker!!!! Det er så merkelig, jeg som hadde begynt å gi opp håpet om å bli gravid igjen. Har jo hatt uregelmessig syklus helt siden Ina døde. Den har variert fra 13 til 42 dager! Den siste tiden har syklusene vært korte, rundt 21 dager. Jeg har vært på sykehuset seks ganger de siste ukene og tatt blodprøver for å se om jeg i det hele tatt har eggløsning. Det trodde nemlig ikke jeg.

Men da jeg var på kontroll på tirsdag, så viste testen fra torsdagen før at jeg helt klart har hatt eggløsning. Jeg ble nesten enda mer motløs av å høre det, for hvorfor skal det være så vanskelig å bli gravid da?

Mensen er rett rundt hjørnet sa Katrine. Og jeg ventet og ventet, og i går klarte jeg ikke dy meg, måtte bare kjøpe en test, selv om jeg selvfølgelig mente at det var bortkastede penger. Men det var altså ingen tvil – testen slo ut med én gang. Så nå er jeg høyt oppe i skyene! Er så fornøyd så! Det skulle bare gått an å skru tiden ca. ni måneder frem!!!

Vet at ikke alle dagene vil bli som denne, vet at det vil bli mange tunge stunder fremover også. For hvordan skal jeg klare å tro på at dette vil gå bra? Jeg var så sikker sist, ingenting i verden kunne få meg til å tro at babyen min skulle dø fra meg…

Men jeg håper og tror at det vil gå bra, vet at jeg kommer til å bli fulgt opp nøye, både av sykehuset og legen min.
Men akkurat nå er jeg bare så vanvittig lykkelig!

Søndag 25. november

I morgen kan jeg ringe legen min og Katrine, tiden går sakte! Helst vil jeg jo på kontroll i dag!

Jeg har lyst til å begynne å innrede barnerommet med én gang, men jeg får nok bare holde meg i tømmene en god stund til. Vi har jo så mye babyting allerede, som bare lå og ventet på Ina… Men nå blir det forhåpentligvis en lillebror eller lillesøster til henne, hun er sikkert glad hun også.

Vi må kjøpe vogn og bilsete i alle fall, det rakk vi ikke sist. Hadde tenkt å fortelle mamma det i dag, men jeg har hatt så vondt i hodet i dag at jeg ikke orket det da jeg snakket med henne i telefonen. Kanskje i morgen?

Mandag 26. november

Klokka åtte i morges ringte jeg til legekontoret. Fikk ikke time før 19.desember, og det virker så lenge til!

Ringte til Katrine etterpå, og hun ble oppriktig glad, det hørte jeg. Jeg fikk time allerede neste fredag, 7.desember, og det er jo "bare" 11 dager til. Tror jeg får ultralyd da, aner jo ikke når jeg har termin engang! Det er jo ikke så lett å regne ut med de merkelige syklusene mine, men det må jo bli i juli eller august engang. August tipper jeg. Jeg gleder meg allerede!

Hm, jeg har eksamen i databaser om to uker, ikke skjønner jeg hvordan jeg skal klare å konsentrere meg. Men jeg MÅ jo, skal ha to eksamener i mai, så jeg kan jo ikke utsette den heller.

Tirsdag 4. desember

Nå er det bare tre dager igjen til jeg skal på sykehuset, og da får jeg vite termin, håper jeg.

Det må jo bli i slutten av juli eller begynnelsen av august. Så mange minner strømmer tilbake nå, husker plutselig så godt hvordan det var å være gravid. Men alt kjennes så annerledes nå, forrige gang tenkte jeg aldri tanken på at babyen min skulle dø. Det kunne rett og slett ikke skje. Men nå vet jeg bedre.

Foreløpig er det litt uvirkelig, jeg gleder meg til jeg kjenner liv i magen. Samtidig som jeg vet at når jeg begynner å kjenne spark så kommer jeg til å forstå mye bedre at jeg har en liten baby i magen min, og kommer sikkert til å være veldig på vakt. Hva hvis jeg plutselig får for meg at det har blitt stille i magen, at babyen er rolig? Vil jeg da klare å beholde fornuften, og tenke på at det er helt normalt, eller vil jeg da få angsten over meg, og tankene på en død baby? Jeg vet ikke ennå, må bare vente å se.

Jeg er veldig kvalm, men det plager med alldeles ikke. Selvfølgelig er det slitsomt å være i full jobb, og lese til eksamen når formen er dårlig, men jeg ser heller på det som et bevis på at jeg virkelig er gravid.

Det er snart jul, og tankene flyr tilbake til i fjor på denne tiden. Vi kjøpte rekkehus som vi tok over 1.desember, og pusset opp i fjorten dager. Vi flyttet inn 16.desember, det var på en lørdag, og magen min var stor den gangen. Ikke trodde jeg da at jeg ville møte ennå en jul som gravid… Husker at vi snakket om at neste jul skulle vi feire hjemme med babyen vår. Sånn gikk det ikke, nå er det i stedet en ny baby på vei.

Det blir rart.
Tenker en del på at mange som har mistet et barn, sliter veldig i julehøytiden. Det skjønner jeg. For min del så kan jeg ikke noe annet, fordi det var jo nettopp i høytiden i fjor at vi mistet lille Ina. Hvordan vil nyttårsaften bli? Jeg vil helst ikke tenke på det, men blir minnet på det stadig vekk. Folk spør jo, slik alle gjør, om hva vi skal på nyttårsaften, om vil blir med på fest osv. Jeg svarer litt unnvikende først at jeg vet ikke hva vi skal, og at jeg helst ikke vil tenke på det før jeg må. Så ser de litt spørrende på meg, og jeg legger til at nyttårsaften i fjor ble jo ikke helt som planlagt. Da spør de ikke mer..

Jeg tror vi blir hjemme, kanskje sammen et vennepar som vi har veldig god kontakt med. De vet at vi ikke har planer om å feire på normalt vis, og vil gjerne være sammen med oss. Vi skal på graven til Ina, skal sette opp masse lys der, så alle ser at hun har fødselsdag, og at vi tenker på henne.

Fredag 7. desember:

I dag var jeg på ultralyd for første gang, og endelig fikk jeg se det lille miraklet mitt - som er 2,5 mm langt! Foreløpig ser det ut til at jeg er 4-5 uker på vei, men jeg skal ha ny ultralyd om 6 uker, da får jeg nok mer nøyaktig termin. Jeg har regnet ut foreløpig termin til 8.august.

Skal skrive mer om undersøkelsen senere, det er så mye tanker i hodet nå at jeg får de ikke ned på papiret...

Her er vidunderet, kanskje ikke så lett å få øye på men! :-)

Onsdag 2. januar

Jeg er så sliten... Jula og nyttårsaften var en prøvelse, og nå føler jeg meg helt tappet for krefter. Jula gikk egentlig greit - tenkte mye på Ina, men likevel så følte jeg at jeg klarte meg bra.

Nyttårsaften var en forferdelig dag. Allerede kvelden før kom alle tankene over meg, og jeg kunne ikke stoppe tårene. Da visste jeg at for nøyaktig ett år siden var det bare noen timer til jeg fikk vondt og dro på sykehuset og alt ble bare grusomt.

På formiddagen på nyttårsaften satt jeg i fred og ro og lot tårene renne, skrev en liten hilsen til Ina på siden hennes, og var bare trist.

Vi dro bort på graven midt på dagen og pyntet med masse lys. Det var ekstra trist å være der den dagen, dagen var så spesiell. På kvelden hadde vi besøk av et vennepar, og det var greit å få litt andre ting å tenke på også. Selv om det var tungt. Det var jo Ina's dag uansett.

Tankene hadde jeg for meg selv, det ble ikke noe snakk om Ina og hvilken spesiell dag dette var for oss. Kanskje det var bra? Jeg vet ikke hva de andre tenkte, kanskje de ikke ville nevne noe, kanskje de trodde jeg ikke taklet det? Og det hadde jeg nok heller ikke gjort...

Dagen var lang og spesiell, men nå vet jeg at jeg har kommet meg gjennom det første året, jeg lever fremdeles, selv om jeg aldri kan bli den jeg var før Ina døde. En slik sorg gjør noe med et menneske, man får en livslærdom man helst skulle sluppet, en hard erfaring å ta med seg videre. Men du vokser på det som menneske. Jeg har i alle fall gjort det, jeg klarer mye lettere å sette meg inn i andres følelser og sorg enn jeg gjorde før. Nå kan jeg faktisk tenke: Jeg forstår hvor grusomt de har det, hvor sterke de er som ikke har gitt opp. Jeg gråter når jeg hører om andre små engler som ikke fikk leve, det gjør vondt å vite at det finnes flere som lever med savnet.

Tre små barn i vår kommunedel har blitt borte i 2001... De ligger ved siden av hverandre på kirkegården. Jeg ser det hver gang jeg er der, og lurer på hvem de andre var, og hvordan foreldrene lever videre.
Ina lå alene først, men i mars kom en liten gutt, og rett før jul en liten jente som ble bare 7 måneder. Så vondt det er å se hvor fint foreldrene steller med gravene. Hvorfor må sånt skje?

Det lille miraklet inni meg er der fortsatt - tror jeg... Marerittene har kommet, det første kom en natt for et par uker siden. Jeg våknet av at jeg lå og gråt i søvne. Drømte at jeg var på ultralyd, og at jeg da fikk vite at det lille nurket var død allerede, og hadde vært det i flere uker, selv om jeg ikke hadde abortert. Har hatt flere slike mareritt, alle går ut på det samme - jeg tror at alt er bra helt til jeg kommer på ultralyd og får den grusomme beskjeden.

Dette er så vanskelig, og så vanskelig å snakke om! Jeg håper at uroen blir litt svakere når jeg har kommet over 12-ukers grensen, samtidig som jeg vet at det kan gå galt etter det også. Jeg skal på ultralyd igjen 25.januar, og det er 23 lange dager til. Jeg gleder meg ikke, gruer meg sånn. For tenk om marerittene er et tegn?

Skulle ønske jeg kunne få ultralyd i morgen allerede, det er slitsomt å gå og vente. Stig skal være med meg på sykehuset da, jeg trenger han der. Tenk om babyen er død?

Jeg tror ikke jeg orker å begynne på nytt en gang til, disse 8-9 ukene har vært forferdelig lange, hver dag føles som uker. Hvis bare dette svangerskapet går bra, og vi får en levende baby med oss hjem, så tror jeg ikke at jeg vil ha flere barn. Tror ikke jeg klarer flere svangerskap.

Samtidig som jeg er redd og nervøs, så gleder jeg meg ubeskrivelig mye til å få være mamma, klarer ikke helt la være. Da jeg var på sykehuset sist, sa Katrine at hvis jeg vil, så blir det planlagt keisersnitt to uker før termin. Hun forstod nok at jeg ble engstelig av å tenke på at jeg skulle komme uanmeldt til fødeavdelingen midt i sommerferien med masse vikarer overalt... Foreløpig så har jeg bestemt meg for å ta keisersnitt, føler meg tryggere av å vite at fødselen blir planlagt ordentlig, slik at ingenting vil overlates til tilfeldighetene.

Jeg skal på vanlig svangerskapskontroll hos legen min den 17.januar, og fra da av skal jeg på kontroll hver 14.dag for å måle blodtrykk og sjekke urinprøvene. Og fra uke 20 skal jeg på ultralyd hver 14.dag på sykehuset. Det er godt å vite at jeg blir passet på ordentlig denne gangen.

Blodtrykket var forresten veldig bra på første kontrollen, faktisk bedre enn det har vært siden før Ina døde. Det må da være et godt tegn?

Torsdag 10. januar

I dag er det ett år siden Ina's begravelse... Nok en merkedag, nok en vond dag.. Tenker tilbake på den dagen for ett år siden - det var kjempekaldt ute, men nydelig vær med snø på bakken og solskinn.

Vi hadde gruet oss fryktelig til denne dagen, kvelden før snakket vi nesten ikke sammen, vi var i vår egen lille tankeverden begge to. Vi hadde tidligere bestemt oss for at vi ikke skulle åpne kisten i begravelsen, men jeg hadde begynt å tenke mer og mer på det, at jeg ville egentlig se henne en gang til. Visste jo at det var absolutt siste mulighet, etter begravelsen ville vi aldri få se henne igjen, og tenk så grusomt om vi da angret på at vi ikke ville se henne denne siste dagen før hun ble lagt i jord?

Heldigvis begynte vi å snakke om dette på kvelden, og vi fant ut at vi tenkte de samme tankene. Stig ville se henne, forsikre seg om at hun virkelig lå i kisten sin... De gjorde så mange feil da vi var på sykehuset, at vi faktisk ikke stolte på at Ina ville ligge i den lille kisten. Så vi ville se henne, for å vite sikkert at hun var der. Vi gruet oss så det gjorde vondt, jeg lurte på hvordan jeg ville klare begravelsen.

Vi sovnet ikke før sent på natten, så da vi våknet om morgenen fikk vi det travelt, hadde ikke tid til å tenke. Da vi kom til sykehuskapellet var hun der allerede. Den lille kisten ble enda mindre der den lå på den store platen. Som ville passet til et voksent menneske.

Begravelsen gikk fint. Vi hadde med en CD med Bjørn Eidsvåg, og presten spilte de sangene vi hadde plukket ut. Han leste så fine ord, og jeg kjente roen i meg. Det var bare oss to, presten og dama fra begravelsesbyrået som var der. Vi ville ha det sånn, hadde ikke klart å ha masse blikk rettet mot meg, ville bare få være meg selv.

Etter seremonien tok de av lokket på kisten. De tok noen bilder for oss av oss to og Ina, og så lot de oss få være alene en stund. Det var forferdelig vondt å se den lille vakre jenta vår ligge der, samtidig så føltes det veldig godt å få ta ordentlig farvel med henne.

Vi kjørte til kirkegården etterpå, det var fremdeles iskaldt ute, men sola skinte og det var vindstille. Stig bar den lille kista ned til gravstedet, og det var veldig sterkt for meg.

Etterpå dro vi hjem, og den uroen og redselen vi hadde følt dagen før var helt vekk. Det var en lettelse å være ferdig med begravelsen, vi hadde gruet oss i flere dager.

Tankene mine flyr tilbake til denne dagen, og jeg vet at for ett år siden så jeg Ina for siste gang.

Nå er det 15 dager igjen til ultralyden. Jeg er så spent og så engstelig. Håper så inderlig at lille Mirakel lever og har det bra! Hvorfor må tiden gå så sakte? Skulle ønske jeg kunne kjenne spark, men det er nok ennå lenge til.

Formen er ikke på topp for tiden. Er fryktelig trøtt, helst skulle jeg sovet døgnet rundt. Kvalmen kommer og går, den er plagsom, men heldigvis ikke så ille. Ellers har jeg hatt mye migrene/hodepine i det siste, anfallene varer gjerne 2-5 dager, og det er slitsomme dager. Nå har det heldigvis vært bra et par dager, håper det er lenge til neste anfall.

Jeg sover mye, tror jeg sover 10-12 timer hver natt, og da må jeg opp fordi klokka ringer. Sovner også på ettermiddagene rett som det er, og sover et par timer.
Jeg gleder meg til denne trøttheten går over, synes det er slitsomt å streve med å holde meg våken hele dagen, blir lett ukonsentrert på jobb.

Mandag 21.januar

Jeg har hørt hjertelyden! Helt fantastisk opplevelse, jeg ble så overrasket og så hoppende glad - visste jo ikke om jeg trodde at lille Mirakel fremdeles levde. Kjenner jo ingenting.

Jeg var altså på kontroll hos legen min på torsdag. Jeg har fått bihulebetennelse, og senebetennelse (igjen...) i venstre arm, men det var ikke så mye å gjøre med det nå. Jaja, da får jeg bare håpe at jeg blir bra igjen av meg selv, føler meg allerede litt bedre enn jeg gjorde i forrige uke. Ble sykemeldt torsdag og fredag, og har 50 % sykemelding i to uker nå. Får håpe det hjelper, og at formen snart blir bedre. Snart begynner neste semester med høgskoleutdanning også, da trenger jeg litt ekstra energi...

Tilbake til kontrollen - alt var bra fremdeles. Har lagt på meg 1,6 kg siden sist, blodtrykket var kjempebra, og urinprøven var bra. Har visst ganske lite jern i kroppen, så jeg må begynne med jerntabletter snart. Hadde ikke trodd at legen ville sjekke om han fant hjertelyden, vet jo at det er altfor tidlig, etter foreløpig beregninger var jeg 11+0 da. Men han ville prøve, men det var som sagt veldig tidlig så jeg måtte ikke bli bekymret eller skuffet om han ikke fant den. Jeg la meg på benken, og han fant den med én gang! Høyt og tydelig - 160 slag i minuttet! Det var så utrolig deilig å høre den lyden! Legen lurte på om jeg kanskje er litt lengre på vei enn de trodde, men det finner de vel ut på fredag på ultralyden. Merker at optimismen er større nå - gruer meg ikke så mye til ultralyden nå som jeg har gjort tidligere. Nå har jeg jo hørt at det er liv i magen min!

Men det var samtidlig litt trist også, den lyden hadde jeg jo hørt så mange ganger før, Ina's hjertelyd... Husker første gangen, da forstod jeg plutselig at det var faktisk noen som bodde inni magen min! :-) Det var en flott opplevelse den gangen også, og jeg snakket ikke om annet resten av dagen husker jeg.

Ja, nå er det bare fire dager igjen til ultralyden - det har vært så langt frem hele tiden, men nå er faktisk dagen straks her. Jeg gleder meg litt mer nå, men klarer ikke bli kvitt engstelsen helt heller. For tenk om det er noe alvorlig galt med babyen min? Å være gravid igjen etter å ha mistet Ina er så mye tyngre enn jeg hadde trodd. Og det er ikke sjelden jeg tenker at dette MÅ bare gå bra, fordi jeg orker aldri å gå gjennom dette en gang til. Vet ikke hva jeg gjør hvis det går galt denne gangen også. Det kan jeg ikke tenke på, det klarer jeg ikke. Det kan bare ikke skje.

Fredag 25. januar

Nå er jeg bare så utrolig glad og lettet! Alt var bra med lille Mirakel! Jeg sov nesten ikke i natt, tenkte bare på ultralyden, på hvordan den kom til å gå. Var tidlig oppe i dag, tiden gikk forferdelig sakte. Men jeg kom meg da avgårde til slutt.

Da det var min tur ble jeg litt forbauset, for det var jo ikke Katrine som tok meg i mot, det var en fremmed lege. Jeg tror at hun så at jeg ble litt skeptisk, så hun smilte og pratet, og fortalte at hun skulle hilse så mye fra Katrine, hun var hjemme med sykt barn. Dermed så ble det ikke helt som jeg hadde ventet, er jo vant til at jeg og Katrine snakker mye, vi kjenner hverandre såpass godt etter hvert. Hun har vært der hele tiden, hun var der da Ina døde, hun var med på keisersnittet også.

Nok om det. Det ble innvendig ultralyd i dag også. Først fikk jeg ikke se skjermen, så jeg fulgte nøye med ansiktet hennes for å se om hun ble alvorlig. Men hun bare smilte, og sa at dette var et perfekt lite barn! Så snudde hun skjermen slik at jeg også fikk se. Hun forklarte masse, og vi fikk se at Lille Mirakel sparket til og med!

Jeg kjente at tårene ikke var langt unna, men det var gledestårer. Når man er så redd og nervøs så lenge, så må man liksom gråte litt likevel når alt ser bra ut...

Nå er babyen 76 mm fra hode til rumpe, og det tilsvarte 12-13 uker, så foreløpig ser det ut til at terminberegningen stemmer ganske bra.

Neste gang er det "screening ultalyd", dvs. "vanlig" ultalyd hos jordmor, som alle får i uke 16-18. Da sjekkes alle organer osv. Jeg skal på ultralyd hos Katrine igjen ca. 2 uker etter dette. 28.februar skal jeg altså til jordmor på ultralyd. Det er 34 dager til. Skal på vanlig kontroll hos legen min den 14.februar, det er ikke så lenge til.

Nå skal jeg ringe og fortelle de gode nyhetene til mamma :-)

Ikke akkurat så lett å se noe på bildet, det var mye tydligere under ultralyden. Men til høyre er hodet, nederst midt foran er en arm, og til venstre er magen (hjertet sees tydelig der, det gjør også ribbena). Bena fikk visst ikke plass på bildet...

Mandag 4. februar

I går kveld var jeg på legevakten en liten tur. I helga fikk jeg flimringer foran øynene tre ganger på to dager. Jeg pleier bare å få slik flimring ca. 1 gang i året når jeg får migrene, så jeg begynte å bli bekymret. Fikk liksom ikke den voldsomme migrenen etterpå heller.

Jeg husker jo så godt at jeg fikk slik flimring de siste dagene før Ina døde, men jeg trodde det var migrene og la meg ned og slappet av og ventet til det gikk over. Etterpå fikk jeg jo vite at det var et tegn på høyt blodtrykk (som man får når man har svangerskapsforgiftning).

Hadde jeg ikke vært vant til det fra før, så hadde jeg blitt vettskremt - når flimringen kommer klarer jeg ikke se klart, det blir bare svarte flekker overalt. I alle fall, da flimringen begynte for tredje gang, ble jeg engstelig. Ringte til Stig som var på jobben, og han fikk overtalt meg til å ringe legevakten.

Jeg ringte og forklarte kort at jeg er gravid og at jeg har hatt svangerskapsforgiftning, og at jeg nå lurte på om denne flimringen kom av blodtrykket. Han syntes jeg skulle komme ned en tur å få målt blodtrykket. Stig kom hjem litt over klokka tolv på kvelden, så da kjørte vi med én gang. Den følelsen jeg satt med da var ikke god. Var egentlig ikke redd for at det var noe galt, men det at vi satt i bilen midt på natten på vei til legevakten var jo akkurat som den gangen Ina døde. Da vi kom på legevakten så vi at det var samme mannen som satt der som sist. Han var blid og rolig, og sa at han skjønte veldig godt at jeg var litt engstelig. Han sjekket urinprøva og tok blodtrykket. Og alt var bra!

Overtrykket var steget fra 120 til 140, men undertrykket var som før (80). Han spurte veldig om jeg fikk ekstra oppfølging osv, og syntes det var fint at vi kom en tur.

Da vi skulle gå sa han at vi måtte bare komme igjen en annen gang hvis det var noe vi lurte på, og han sa at han husket oss igjen. Han syntes det var fryktelig leit det som hadde skjedd. Så da kjørte vi hjem igjen, og alt var i orden, og det var deilig. Det var veldig fint å bli mottatt slik, med forståelse. Nå vet jeg i alle fall at blodtrykket ikke har fløyet i været de siste ukene.

Huff, jeg synes dette er slitsomt, er veldig på vakt hele tiden, samtidig som jeg prøver å være fornuftig og ikke overreagere. Er glad for at jeg dro dit i går, da trenger jeg ikke gå og lure på om blodtrykket har steget allerede. Antakelig er det bihulebetennelsen som presser slik at flimringen kommer. Jeg skal på kontroll om 10 dager, får håpe at alt er bra da også.

Ellers går det ganske bra her. Er veldig sliten av bihulebetennelsen, men jobber fremdeles 50 %, så det går på et vis.

I går fant jeg frem svangerskapsbøker, brosjyrer og blader som jeg hadde gjemt bort... Det var koselig å sitte og lese litt. Om ikke så lenge skal jeg ta frem eskene med klær og gå gjennom dem. Burde sikkert vente lenge med det ennå, men jeg har ikke lyst til å vente. Har lyst til å gjøre ferdig barnerommet allerede, men det får jeg bare prøve å la være på en stund ennå. Det er jo ennå nesten et halvt år igjen...

Nå er det 24 dager igjen til ultralyden, jeg synes det er lenge til. Men jeg gleder meg, og da skal Stig også være med. Lurer litt på hvilken jordmor jeg kommer til, det er jo ikke alle man liker like godt..

Skulle ønske jeg var flink til å strikke... Har lyst til å strikke en liten babygenser. Kanskje jeg bare skal kaste meg ut i det? Det får vente en stund uansett, nå må jeg komme i gang med studiene her, har masse arbeid fremover.

Mandag 18. februar

Har hatt så forferdelig vondt i hodet hele helga. Migrene er noe herk! I går kastet jeg opp hele dagen og kvelden, sovnet ikke før klokka 2 i natt. I dag har jeg bare slappet av, har ikke vært på jobb. Er ikke helt bra ennå, men mye bedre.

Var på kontroll på torsdag, og alt var fremdeles bra. Hadde lagt på meg 0,6 kg, blodtrykket var perfekt (120/80), ingen proteiner i urinprøven, og ingen hevelser ennå. Har lite jern, så nå har jeg begynt å ta jerntabletter hver morgen.

Da vi skulle høre hjertelyden, tok det lang tid (synes jeg..) før legen fant den. Jeg kjente redselen komme, tenkte at nå er babyen død. Men så fant han lyden, og jeg kunne puste lettet ut ennå en gang. For en herlig lyd! Hjerteslagene lå på 160 i minuttet, altså samme som forrige gang. Neste legekontroll er 12. mars.

Nå er jeg faktisk kommet ganske langt, er 15+4 i dag etter foreløpig terminberegning. Er jo faktisk snart halvveis! Nå teller jeg dager til ultralyden, det er 10 dager igjen. Er veldig spent, lurer på om alt er bra med lille Mirakel. Tenk om jordmoren finner ut at det er noe alvorlig galt med den lille? Huff, det er så mange "tenk om" i hodet mitt, jeg tror ikke de vil forsvinne før graviditeten er over. Det er slitsomt å tenke så mye hele tiden, det er vanskelig å konsentrere seg om andre ting.

Har fremdeles ikke kommet i gang med studiene, så her må det et skikkelig skippertak til rimelig snart! Hadde jo tenkt å jobbe med oppgaver og lese hele helga, men det gikk jo ikke, i og med at jeg ble så dårlig.

Jeg er sikker på at jeg kjente liv i magen på torsdag! Kjente det lenge, flere ganger den dagen. Tror ikke det var innbildning, er rimelig sikker på at det var mitt lille Mirakel som sa "hei" for første gang! Det er vanlig at man ikke kjenner liv så ofte i begynnelsen, så jeg slipper å engste meg foreløpig, har nemlig ikke kjent noe siden torsdag. Jeg gleder meg virkelig til jeg kjenner liv hver dag, ordentlig. Det er jo ikke så altfor lenge til.

Torsdag 28.februar

Endelig kom denne dagen, jeg har virkelig ventet på den! Sov elendig i natt, og stod opp tidlig. Har kjent liv hver dag de siste 4-5 dagene, men ikke engang det kunne få meg fra at lille Mirakel kanskje var død..

Da vi satt og ventet på å komme inn til jordmor, så kom en annen jordmor forbi, som var på jobb på barsel etter at Ina døde, og det var veldig rart å se henne igjen. Hun visste hvilken jordmor vi skulle til, og sa at hun var veldig koselig og grei, så der var jeg i trygge hender. Så kom plutselig jordmoren ut (nå har jeg allerede glemt hva hun het..!!), og hun vi kjente sa til henne at hun måtte ta godt vare på oss. Da vi kom inn sa hun at hun kjente meg igjen, jeg hadde vært hos henne på blodtrykkskontroll i fjor. Hun var kjempekoselig, følte at hun var veldig grei og forståelsesfull. Og da er det jo typisk at jeg ikke klarte å holde tårene unna... Hun spurte om det var vanskelig å være tilbake på sykehuset, og det var nok til tårene kom.

Hun fylte ut masse opplysninger på et skjema, og så var det klart for ultralyden. Jeg var kjempenervøs, men sa ikke noe. Det var bare så utrolig deilig å se at alt var bra!!! Lille Mirakel lå ikke stille i et sekund, h*n sprella og sparka, fekta med armene, tok seg på hodet, snudde seg rundt flere ganger osv. Det var full fart, og jordmoren kommenterte det hun også, og sa at det var flott. Plutselig så vi at babyen gapte opp og drakk fostervann! DET var morsomt!

Så var det tid for måling, og hun kom fram til termin den 5.august. Hodemålet stemte helt overens med lengden av lårbenet. Jeg ble så lettet og glad, og da er det vanskelig å ikke gråte. Hadde jo gruet meg veldig.

Jeg sa at jeg får planlagt keisersnitt, og det synes hun var veldig lurt etter det jeg opplevde sist. Og da begynte tårene å renne igjen mens jeg lå der. Hun sa at hun skjønte at det var vanskelig å være gravid igjen, og at jeg ikke er ferdig med det som skjedde, og da kommer alt opp igjen nå. Hun lurte på om jeg ville være med i Morgenrøden, og snakke om tidligere fødsler sammen med andre gravide og jordmor, men det vil jeg ikke. Så lurte hun på om jeg hadde vært hos psykologen på sykehuset som har med sånt å gjøre, men det har jeg jo ikke, og det ville jeg heller ikke. Hun virket bekymret og lurte på om vi har gått i sorggruppe, og det har vi jo heldigvis gjort. Hun lurte på hvordan vi syntes det hadde vært, og vi sa det var veldig fint.

Da vi skulle gå ønsket hun oss lykke til og sa at vi sees sikkert igjen i og med at jeg skal på masse kontroller på sykehuset etter hvert. Jeg håper virkelig at jeg ser henne igjen.

Nå er jeg i kjempegodt humør, det var så godt å få vite at alt var bra med lille Mirakel, og jeg fikk jo se det også! En virkelig aktiv liten krabat! Men jeg er sliten også, all lufta gikk liksom ut av meg når jeg så at alt var bra, har vel vært veldig anspent på forhånd.

Bildene vi fikk var dårlige, hun beklaget det, men sa at legene på sykehuset hadde mye bedre apparat, så jeg får sikkert bedre bilder senere. Man ser i alle fall ansiktet på dette bildet. Forresten så kunne hun ikke se om det var jente eller gutt, hun mente at det altfor tidlig ennå. Det var synd, jeg er jo så spent. Men kanskje jeg får vite det neste gang, om 3 uker? Håper det.

Jeg er forresten 17 uker og 5 dager på vei i dag! Nå er det ikke lenge til jeg er halvveis!

Lørdag 2.mars

I går var det ett år siden Ina's termindag... Jeg orket ikke skrive noe her, selv om jeg hadde mange tanker i hodet mitt. Tenkte mye på hvordan det kunne vært, hvis alt hadde gått bra. Ville hun blitt født på termindagen?

1.mars... Har sagt og tenkt den datoen så mange ganger, mest da jeg var gravid, men også etterpå, at bare jeg hører eller leser den datoen så reagerer jeg. Det er jo Ina's dato. Hadde menstermin 24.februar, men terminen ble flyttet frem da jeg var på ultralyd. Vi kalte henne faktisk "første mars", vi visste ikke om det var en jente eller gutt, og det ble så teit å si "den" hele tiden. "Første mars" fikk til og med julegave av Stig's fetter i fjor, bare en uke før alt gikk galt. En nydelig sparkebukse med et ekorn på. Og jeg husker at jeg syntes det var så koselig at babyen vår fikk julegave før hun var født, og jeg gledet meg til å kle på henne den fine sparkebuksen.

Derfor reagerer jeg ubevisst når jeg hører den datoen. Fordi det var det vi kalte Ina før hun ble født.

Vi kikket litt på babyklærne tidligere i uka, og da fant jeg sparkebuksen. Så rart det var å se den igjen... Har ikke sett på klærne etter at Ina døde, de har ligget nedpakket i en pappeske, og jeg hadde gjemt den slik at jeg slapp å bli minnet på det hele tiden - at vi har babyklær som ikke fikk bli brukt.

Vi hadde ikke rukket å kjøpe noe særlig, vi ville vente til vi visste om det ble jente eller gutt. Men litt hadde jeg jo kjøpt, det var altfor vanskelig å la være... Vi har arvet en del klær, masse jenteklær faktisk, og jeg fleipet med at vi måtte jo bare få jente, så vi fikk brukt alle de fine klærne. Og jente ble det, men klærne står urørt.

Lurer veldig på om det er enda en liten jente jeg har i magen nå, eller om det er en liten gutt. Og så lurer jeg veldig på om babyen vil ligne på Ina. Jeg har lyst til å handle babytøy... Men jeg skal nok klare å vente til jeg får vite kjønnet. Hvis jeg får vite det da, det er jo ikke sikkert at de klarer å se det.

Jeg kjenner spark omtrent hver dag nå, og det er en vidunderlig følelse. Gleder meg til man kan kjenne det fra utsiden også. Magen min har plutselig blitt stor! Bare på 3-4 dager har den est ut. Nå kan jeg ikke skjule at jeg har et lite mirakel i magen lengre. De som ikke har visst om det til nå, vil helt klart se det! Jeg er stolt over at magen har kommet, må se og ta på den hele dagen!

Nå er jeg 18 uker på vei, og hvis det blir keisersnitt to uker før termin, så er det "bare" 20 uker igjen.. Det blir noen lange uker.

Onsdag 13.mars

I går var jeg på kontroll hos legen, og fikk høre hjertelyden til Lille Mirakel igjen. Deilig å høre den lyden! Jeg kjenner jo liv hver dag nå, og det er så fint.
Alt så bra ut, bortsett fra at overtrykket hadde steget fra 120 til 135. Det likte ikke legen noe særlig, så jeg må få sjekket blodtrykket når jeg skal på ultralyd i neste uke. Han sa at det var ikke farlig, men at vi måtte følge nøye med nå.

Så "status" i går var: Ingen hevelser, ingen proteiner i urin, blodtrykk 135/80, vektøkning 0,2 kg (!). Hjertelyden var gått ned til 140 (noe som gjør at jeg mistenker at det er en liten gutt jeg har i magen min...!!), og symfyse/fundusmålet var kommet helt opp på den øvre streken! Så her har det jammen vokst masse siden sist. Da vi hørte hjertelyden hørte vi at Lille Mirakel sparket noe veldig (vi hører en skrapelyd), så det er tydeligvis like mye fart der inne fremdeles. Det er veldig betryggende å vite, synes jeg.

Nå er det bare 9 dager igjen til neste ultralyd, jeg teller dager som vanlig. Er spent på hvordan babyen ser ut nå, og selvfølgelig så lurer jeg fremdeles like mye på om det er gutt eller jente. Det at jeg mistenker at det er gutt, er vel egentlig bare overtro, men det sies jo at dersom hjertelyden er over 140 gjennom hele svangerskapet er det jente, og dersom den er under så er det gutt. Hjertelyden var 160 de to forrige gangene, og nå plutselig 140. Da jeg var gravid med Ina lå den alltid mellom 150 og 160 (tror jeg da, skal sjekke etterpå). Men vi får nok bare vente i spenning en stund til.

I dag er jeg 19 uker og 4 dager på vei! Tenk at tiden virkelig går fremover!!!

Tirsdag 19.mars

Disse tankene skrev jeg en kveld for noen dager siden:

Jeg er så sliten og redd. Skulle ønske jeg kunne bli glad igjen, leve og trives, smile og glede meg til babyen kommer. Skulle ønske det var sånn som sist, da alt var bare smil og forventninger. At jeg skulle miste den lille jenta min streifet aldri tankene mine. Jeg visste ikke bedre. Da hun døde tok hun med seg en bit av sjela mi. Noe i meg døde og vil aldri bli levende igjen. Jeg vet at sorgen vil føles mildere med tiden, men hvor lang tid skal det egentlig ta? Hvorfor kan jeg ikke bare slutte å være så lei meg hele tiden? Jeg vil jo bare gråte, er så liten og sårbar.

Strever hardt med å komme meg gjennom dagene, med alt som hører med. Men synes ikke at jeg strekker til, har alltid dårlig samvittighet, enten det gjelder jobben, studiene, venner eller ting hjemme.

Ringer nesten aldri til noen lenger, orker liksom ikke å snakke med noen, er så lei av og ta på meg en maske, det forventes at jeg skal være kjempeglad og lykkelig, og jeg er redd for å begynne å gråte i stedet.

Hele fjoråret var et vanskelig år. Første halvdelen var faktisk det letteste, men da jobbet jeg hardt med å fortrenge smerten og sorgen over lille Ina som døde fra meg. Så begynte lengselen etter å bli gravid igjen, samtidig som sorgen kom med full styrke. Jeg ble mer og mer lei meg og oppgitt for hver gang mensen kom. Begynte å tro at jeg aldri skulle få en baby i magen igjen, at det var meningen at Ina skulle bli midt eneste barn. Så gleden var ubeskrivelig da to blå streker lyste mot meg en lørdagsmorgen i november. Endelig så jeg et lysglimt i enden av den lange, mørke tunnelen. Og selvfølgelig er jeg glad for det - tenker masse på den lille krabaten hele tiden, og jeg er spent og gleder meg til å bli mamma igjen. Skulle gjort hva som helst for å kunne skru frem tiden, 4 måneder er veldig lang tid, når redselen for at noe skal gå galt er så stor...

Og Ina er så mye nærmere igjen nå, gjenopplever på en måte alt sammen nå som jeg er gravid igjen. Og vi har vært gjennom den første julen etter at Ina døde, den første årsdagen for hennes fødsel og død, begravelsesdagen, termindagen. Det gjør sikkert sitt til at det har vært mange tanker og følelser i sving. Savner min lille engleprinsesse mer enn ord kan beskrive, hun er alltid med meg hvor jeg enn er eller hva jeg enn gjør. Det gjør så vondt i hele meg, har et tomrom i meg, og jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å fylle det.

Jeg smiler aldri med hjertet lenger, selv om jeg så gjerne vil. Hvordan skal det gå videre? Vil jeg noen gang finne tilbake til meg selv? Eller er det dette som er meg?

Hvordan vil det føles å få en liten baby i armene? En levende baby. Det høres bare for fantastisk ut, det er vanskelig å tro på. Men først må jeg jo komme dit...

Fredag 22.mars

I dag var det tid for ultralyd igjen på sykehuset. Jeg var veldig spent (som vanlig)...

Stig ble med i dag, det var kjempefint å ha han der også. Det var fint å se Katrine igjen, hadde ikke vært hos henne siden Lille Mirakel var 2,5 mm!

Det var kjempedeilig å se babyen igjen! Jeg så ikke skjermen helt ordentlig, i og med at jeg lå på benken ved siden av skjermen, men jeg fikk da vridd hodet såpass at jeg fikk med meg det meste. Lille Mirakel begynte å sparke med én gang jeg la meg ned! Alt så kjempebra ut, babyen har veldig fine bevegelser, som tyder på at den trives godt i magen min. Vi fikk med tre bilder hjem, men det er bare det jeg har lagt ut her som er ordentlig bra bilde.

Katrine sjekket urinprøven - som var helt fin, og blodtrykket - som ikke var så fint. Ikke noe farlig ennå, men nå hadde undertrykket begynt å stige, og det er jo det som ikke er bra. Nå var blodtrykket på 130/85. (Dvs at overtrykket har gått ned fra 135 til 130, og undertrykket har steget fra 80 til 85). Jeg ble veldig engstelig når jeg hørte det, for jeg husker jo så altfor godt at det var slik det begynte forrige gang... Men jeg prøver å slappe av, vet jo at jeg vil bli sjekket ofte, skal faktisk tilbake til Katrine om 11 dager (2.april). Jeg håper i alle fall at blodtrykket ikke har steget enda mer neste gang...

Jeg sa at vi ville vite kjønnet hvis hun kunne se det, og hun prøvde først å si at det ikke var sikkert hun så riktig, de tok ofte feil osv, men da svarte jeg at det vet jeg, og derfor er det så fint at jeg skal på så mange ultralyder fremover - da kan jeg spørre hver gang! Jeg tror jeg vil holde det hemmelig foreløpig, i og med at hun ikke var helt sikker, hun fikk bare et lite glimt. Jeg skal spørre igjen om 11 dager, og hvis hun sier det samme da, så skal jeg fortelle hva det (antakelig) blir! OK.

Det er et par uker siden vi bestemte oss for guttenavn og jentenavn, så jeg har allerede begynt å kalle babyen med navn nå, selv om det er veldig usikkert ennå.. Det føles liksom mer virkelig når jeg kan bruke navn og ikke si "den" hele tiden.

Fra uke 25 skal jeg begynne å gå på hyppigere kontroller, og da skal jeg gå på sykehuset hver gang. Det er litt trist at jeg ikke skal fortsette å gå til legen min, jeg slapper liksom så mye bedre av der enn på sykehuset av en eller annen grunn... Men på en annen side - da får jeg jo enda oftere ultralyd. :-)

Tenk at i morgen er jeg 21 uker på vei!!!

Her er dagens bilde av Lille Mirakel - her ser du ansiktet veldig godt!

Tirsdag 2. april

Nå har jeg fått roet meg ned littegrann, tror jeg... Har vært på sykehuset i dag, og jeg hadde blodtrykk på 150/90 nå.. Og spor av proteiner i urin.

Svangerskapsforgiftningen er i gang igjen, ingen tvil om det. Huff, jeg som hadde håpet at alt var like bra fremdeles, fikk jo sjokk da jeg hørte hva blodtrykket var. Og jeg har vært hjemme og slappet av hele påska, i dag jobbet jeg litt hjemme før vi dro på sykehuset, så jeg har overhodet ikke stresset heller. Katrine sykemeldte meg 100%, det var uaktuelt at jeg skulle fortsette å jobbe.

Jeg må si at det har vært mange tanker i hodet mitt i ettermiddag... Hvordan vil dette gå? Jeg håper og tror at det går bra, blir fulgt opp nøye nå. Skal på sykehuset igjen allerede på fredag (til jordmor), for å måle blodtrykket, og tilbake til kontroll hos Katrine neste onsdag. Jeg skal avbestille timen jeg har hos legen min neste onsdag, skal bare gå på sykehuset fremover nå, det er ingen vits å gå to steder. Og nå må jeg jo så ofte på sykehuset også.

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive i dag, alt er bare kaos i hodet mitt. I alle fall - Lille Mirakel hadde det fremdeles kjempefint i magen, det var full fart i dag også, og veksten er normal.
Og det er en liten GUTT der inne, ingen tvil om det! :-)

Fikk med et ultralydbilde der man ser at det er gutt, men ikke spør meg hvordan det er mulig å se...
Forresten - jeg er 22+3 i dag.

Fredag 5. april

Jeg har tatt det helt med ro et par dager nå, har ikke orket noen ting. Prøver å la være å tenke så mye, men det er vanskelig å la være. Jeg har ligget på sofaen mye, og ellers tatt det helt med ro.

Og det må ha hjulpet litt, for i dag var jeg hos jordmor, og da var overtrykket gått ned til 140. Så nå er det 140/90, fremdeles ikke bra, men i alle fall litt bedre enn for tre dager siden. Proteinene i urin var borte, og hun tok to sticks for å være sikker. Hun mente at urinprøven var bedre fordi jeg har tatt det helt med ro, og fikk streng beskjed om å fortsette med det.

Hadde 0-1 i ødem i beina, så nå begynner vannet å komme... Hadde lagt på meg 3 kg på 3 1/2 uke også, og det er jo over et kilo mer enn jeg hadde lagt på meg til sammen de 4 første månedene. Dette kan jo også tyde på at jeg begynner å få vann i kroppen. Uansett så har jeg ikke lagt på meg mer enn 5,5 kg siden jeg ble gravid, så jeg skal da ikke klage. Magen har jo blitt diger, har allerede fått spørsmål om jeg snart er ferdig, om det er tvillinger, om det er en kjempebaby jeg bærer på osv. Men jeg vet at det ikke er tvillinger, og at Lille Mirakel er akkurat passe stor, så jeg vet ikke hvorfor magen blir så stor. Ikke har jeg for mye fostervann heller.

Jeg må tilbake til kontroll igjen på mandag, selv om jeg har time hos lege på sykehuset på onsdag. Så det tydelig at de passer veldig godt på meg nå, og det er veldig fint å vite midt oppi det hele.

Jordmor sa at hvis blodtrykket fortsatte å stige, ville jeg bli satt på medisiner, og hvis det ble ille, så kom jeg til å bli lagt inn til de fikk kontroll over det igjen.

Jeg føler meg litt bedre i dag, har tenkt så mye rart de siste dagene, og vært så redd for at noe skulle skje. Lille Mirakel sparker og herjer i magen min, så han har det bra fremdeles. Jordmor fant hjertelyden og den var kjempefin. Vi hørte at han hikket også, det var litt morsomt!

Men jeg er fremdeles kjemperedd for at det skal gå galt. Det er jo så tidlig å bli dårlig allerede nå! Tenk om babyen min dør? Tenk om jeg han blir født så tidlig at han ikke overlever?

I det ene øyeblikket tenker jeg på at jeg vil ha felles grav og gravstein til Ina og Lille Mirakel, og tar meg i å tenke på begravelse osv.., og i neste øyeblikk så er jeg overbevist om at det selvfølgelig kommer til å gå bra med den lille gutten vår. Det er ikke så enkelt akkurat nå...

Søndag 7. april

I går var jeg sikker på at lille Mirakel var død. Det ble så stille i magen, vi var på besøk og grillet og slappet av. Jeg var sliten etter migrena dagen før, men hadde kjent liv på formiddagen. Der satt jeg da, mer og mer ukonsentrert og bekymret. Prøvde å sette meg annerledes, kanskje han ville sparke da? Neida. Av og til syntes jeg at jeg kjente små dunk, men de var så svake i forhold til hva jeg pleier å kjenne. Til slutt dro vi hjem, og da sa jeg til Stig at det var så stille i magen. Vi bestemte oss for at hvis jeg ikke kjente noe før vi skulle legge oss, skulle vi dra ned på sykehuset. Jeg henta meg et glass saft og la meg i godstolen. Og der - ikke lenge etterpå kjente jeg de velkjente og etterlengtede sparkene. Full fart ble det faktisk! Heldigvis. Lå med hånden på magen og kjente på sparkene til jeg sovnet.

I dag er jeg sliten, men kjenner spark her jeg sitter. Men nå tror jeg at jeg må gi meg, nå begynner jeg å få flimring foran øynene, og jeg er selvsagt vettskremt! Fikk beskjed på sykehuset om at hvis jeg får flimring i løpet av helga, må jeg ringe med én gang. Så jeg tror jeg gjør det nå, så skriver jeg vel senere. Må vekke Stig, han sover ennå.

Mandag 8. april

Jeg ble lagt inn i går formiddag med flimring foran øynene, forferdelig hodepine og 160/100 i blodtrykk. Urinprøvene er bra, men de fant noe med blodplatene (for høye) som kan tyde på infeksjon. Blir ikke skrevet ut før de finner ut av blodtrykket og blodprøvene. Nå er blodtrykket 150/95.

Flimringen kommer 3-4 ganger om dagen, og hodepinen som kommer etterpå er jævlig... Jeg klarer ikke lese eller se på tv, så tiden går forferdelig sakte der. Men heldigvis - Lille Mirakel har det kjempefint, det er jammen godt å vite!

Skriver mer når jeg blir skrevet ut eller når jeg får perm igjen.

Fredag 12.april

Nå er jeg endelig hjemme igjen, ble skrevet ut i går ettermiddag. Blodtrykket er nå stabilt, og var veldig bra i går. Får bare håpe det fortsetter sånn! Hodepinen er også nesten borte, og det er jammen deilig. Var hos en spesialist før jeg ble skrevet ut, og han var kjempeflink. Han ville at jeg skal gå hos han fremover i og med at jeg er en "risikopasient", og det er jeg glad for. Føler meg i trygge hender der! Han målte blodgjennomstrømningen til morkaken, og mente at det ser bra ut. Han sa at det er slett ikke sikkert at jeg vil bli dårlig slik som sist gang. Godt å høre!
Jeg må fortsette å ta livet helt med ro hjemme fremover.

Så nå er jeg kjempeglad, det er så deilig å være hjemme igjen! Vantrivdes så veldig på sykehuset, lengtet bare hjem, og det var vanskelig å være på avdelingen. Minnene kom tilbake, var på samme undersøkelsesrom som den gangen Ina døde, og det var IKKE hyggelig. Lå på naborommet av det jeg lå på sist, rett før Ina døde, og det var heller ikke noe særlig. Lå på 4-mannsrom, og heldigvis var det veldig koselige jenter der. Ellers hadde det blitt forferdelig kjedelig å være der. Det var jo rett som det var at noen fikk CTG-registrering, og jeg ble like redd hver gang. Var redd de ikke skulle finne hjertelyden, eller at noe annet skulle være galt. Fulgte med på registreringen, og var redd for at hjertet skulle begynne å slå ujevnt.

Sa selvfølgelig aldri det til de andre, men jeg var rett og slett engstelig på deres vegne, det høres sikkert teit ut... Tror det sitter veldig i meg fremdeles, har jo bare tatt CTG én gang, og det var rett før Ina døde.

Jeg fikk høre hjertelyden til Lille Mirakel hver dag, flere ganger om dagen, og det var like deilig hver gang. Kjente jo masse spark hver dag, og visste at alt var bra med han. Legen tok ultralyd da jeg kom på søndag, og da fikk vi se at han vinket med én finger til oss! Koselig!!

Ellers så savnet jeg veldig å få snakket om redselen min med jordmødrene. Ingen spurte meg om noe, og jeg sa ikke noe heller. Jeg hadde nok gjort det hvis jeg hadde hatt enerom, følte ikke for å si så mye når alle hørte på. En av jordmødrene som var på jobb, var på barsel da jeg lå der. Det var litt rart å treffe henne igjen. Jeg er bare glad for at jeg er hjemme igjen nå, følte at jeg bare ble enda mer redd og nervøs av å være på sykehuset, er mye roligere hjemme.

Fredag 3.mai (26+6)

Nå er det lenge siden jeg har skrevet her. Formen er ikke spesielt bra, jeg har hodepine omtrent hver dag, flimringen kommer og går, har hatt bihulebetennelse, har begynt å få bekkenløsning og er generelt trøtt og sliten. Sover minst 12 timer hver natt, og gjerne litt mer!

Jeg har fått låne et digitalt blodtrykksapparat, og det er kjempefint. Da får jeg fulgt med på blodtrykket selv, og slipper å lure på om det har steget eller ikke. Jeg holder meg helt i ro, ligger mye og sitter/ligger i godstolen mye. Følger vel med på de fleste såpeoperaer og alle andre serier for tiden! :-)

Tiden går faktisk fort, det hadde jeg ikke trodd den skulle gjøre. Og lille Mirakel har det tydeligvis kjempefint, kjenner masse spark hver dag og det er deilig. Det er skikkelig moro å se på magen som hopper og danser! Magen har blitt enda større, og det er jo også bra. Men jeg merker at den er "i veien" ofte, må ligge på siden om natta f.eks., og jeg pleier alltid å ligge på rygg.

Var på sykehuset hos spesialisten på tirsdag, og det ser ut til at alt er bra så langt. Blodtrykket var OK (jeg har vært flink jente og holdt meg i ro, ingen tvil om det!), ingen proteiner i urin. Hadde bare lagt på meg 1/2 kg på tre uker, hadde trodd det var mye mer! Så jeg har altså lagt på meg nesten 7 kg til sammen og det er slettes ikke mye.

Legen ville at jeg skal fortsette å gå til han, han mente at jeg hadde jammen stått midt i det med begge beina og vel så det tidligere, så nå hadde jeg fått nok. Betryggende å høre! Skal til jordmor 10.mai, og tilbake til legen ca. 10 dager etter det (har ikke fått time ennå, vaktlista var visst ikke klar).

Fikk se Lille Mirakel på ultralyd igjen, og det var full fart der som vanlig, og det er godt. Tenk - nå er det bare tre måneder igjen til termin! Tiden har egentlig gått fort, selv om jeg ikke synes det hele tiden.

:-) Mens jeg sitter her og skriver er det full fart i magen, ingen tvil om at babygutten er en aktiv liten krabat! Jeg elsker å bare sitte og kjenne på spark, og se på magen... Gleder meg masse til å få hilse på denne lille gutten som bor i magen min, lurer sånn på hvordan han ser ut, hvem han ligner på, hva slags personlighet har har. Er nysgjerrig rett og slett.

I morgen kan jeg faktisk skrive 27 uker og det hadde jeg nok ikke trodd for en stund siden...

Fredag 31.mai (30+6)

Lenge siden sist igjen nå.. Jeg har ikke "skrivelyst" så ofte nå, er sliten. Sitter sjelden på PC'en for tiden. Men alt går bare bra med meg og Lille Mirakel. Jeg var på sykehuset på kontroll senest i går, og jordmor var veldig fornøyd med utviklingen. Lille Mirakel vokser og trives, ingen tvil om det! Hadde spor av proteiner i urin i går, men hun sa at det trenger ikke bety noen ting. Skal til legekontroll på sykehuset neste torsdag, så vi får se hva han sier da. Vekta har stoppet opp, har fremdeles lagt på meg bare 7 kg, og det er ikke mye. Og jeg spiser som en hest, så jeg skulle jo ha lagt på meg masse. Men Lille Mirakel tar kanskje mye næring, og han vokser og spreller, så han har det bra.

Jordmora jeg var hos i går har jeg vært hos en gang før, på den ordinære ultralyden i februar. Hun er kjempekos, og hun spurte meg masse om hvordan vi egentlig har det nå som jeg er gravid igjen etter det som skjedde sist. Synes det er fint at hun spør, og helt ærlig så har jeg det mye bedre psykisk nå enn for en stund siden. Det er vel litt rart, man skulle vel tro at jeg ble mer og mer nervøs jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, men sånn er det ikke. Klart at jeg fremdeles er redd for at noe skal gå galt, men samtidig så er jeg på kontroll hver uke, kjenner masse spark hver dag, og kan måle blodtrykket hjemme når jeg føler for det. Er flink til å være helt i ro, så blodtrykket er bra fremdeles, og det er flott. Har heller ingen hevelser i kroppen ennå, jeg følger nøye med på det.

Legen vi var hos forrige uke, sa at det kom til å gå bra nå som jeg har kommet så langt, og hvis jeg klarer å komme til 32 uker så er det i alle fall ingenting som bør gå galt, da er babyen blitt så stor. Det er fint å høre det, men jeg tenkte jo for meg seg at det er da ikke sikkert, da skulle jo Ina levd... Hun var jo kommet over grensen... Men jeg sa ingenting, det var jo ikke den legen sin feil, vet jo at det hadde gått bra hvis ikke den svenske vikarlegen hadde vært der.

Jeg er sliten og lei nå, gleder meg til Lille Mirakel blir født nå. Sliter med bekkenløsningen, det er overhodet ikke noe godt, våkner flere ganger hver natt, og om morgenen klarer jeg nesten ikke gå. Men heldigvis er noen dager bedre enn andre.

Begge armene verker hele tiden nå, ikke bare den armen jeg har hatt senebetennelse i siden jul. Jeg måtte jo bytte medisin (fibromyalgi) da jeg ble gravid, og den jeg bruker nå er ikke særlig effektiv, synes det blir bare verre og verre. Men jeg må jo bare holde ut, kan begynne på den andre medisinen med én gang Lille Mirakel er født, man kan bruke den under amming.

De blodprøvene de styrte så mye med da jeg var innlagt (for høye blodplateverdier) ser det ut til at de kanskje har funnet ut av. Spesialisten har mistanke om revmatisme, så jeg må ta blodprøver flere ganger fremover under graviditeten og etterpå for å se om de finner ut av det. Jeg blir ikke så veldig overrasket hvis jeg har fått det - mamma har fibromyalgi, leddgikt og slitasjegikt, og pappa har Bechterews, så jeg ligger jo litt dårlig an... Jaja, får bare vente å se hva de finner ut, det er jo ikke så mye annet å gjøre, er det vel?

Om en uke har jeg kommet så langt som jeg kom med Ina... Det blir nok litt tøft og rart. Kanskje redselen kommer for fullt da? Jeg vet ikke. De skal begynne med CTG-registrering fra neste uke, og jeg gruer meg litt. Har bare hatt det en gang før, og det var de timene rett før Ina døde. Det går sikkert bra, det blir nok verst første gangen.

Lørdag 15.juni (33+0)

Er tidlig oppe i dag, fikk ikke sove lenger. Her er ultralydbilde fra torsdag, var på kontroll hos jordmor den dagen. Det var skikkelig morsomt å se babyen igjen, og vi så altså ansiktet tydelig i profil (synd at ikke bildene blir like tydelige!!!). Fikk også se en liten tissemann som stod rett opp! :-) Vi lo godt begge to. Så nå er jeg 200 % sikker på at det er lille Sander som bor i magen min.

Blodtrykket var ganske bra, og urinprøven var ganske bra (spor av protein). Hadde lagt på meg 2 kg på en uke (!), og det liker jeg ikke helt. Jordmor sa at vi må bare følge med, det kan hende at jeg begynner å få vann i kroppen, så jeg er spent på neste vektkontroll. I går og i dag har jeg merket at jeg begynner å hovne opp i både hendene og beina, så nå følger jeg nøye med her. Får ikke av meg ringen uten å smøre inn fingeren med Zalo, så jeg tror at jeg skal ta den av i dag, og henge den i smykket i stedet.

Sjekket blodtrykket i morges, og det var 132/92, og det er litt økning i undertrykket. Jeg er glad for at jeg har blodtrykksmåler hjemme, skal måle igjen senere i dag. Skal forresten på kontroll igjen allerede på mandag, ellers hadde jeg kommet til enda en ny lege. Hun jeg skal til tar ferie uka etter, så gudene må vite hvem jeg havner hos neste gang... Skulle ønske jeg slapp nye leger hele tiden, men det er jo umulig å få time hos de samme legene hver gang (selv om de sier at jeg skal gå bare til han, og bare til henne, så passer aldri vaktplanene deres med når jeg skal ha kontroll.) Foreløpig har jeg vært hos Katrine i begynnelsen, hos en annen kvinnelig lege (som jeg liker veldig godt) to ganger, to ganger hos spesialisten som skrev meg ut fra sykehuset (som ville at jeg bare skal gå til han...) og forrige gang var jeg hos en overlege. På mandag skal jeg til hun jeg har vært hos to ganger, og meningen var at jeg skulle fortsette hos henne resten av svangerskapet, men hun skal jo ha ferie. Jaja, det blir jo spennende å se hvem jeg får neste time hos!

Jeg tror vi skal snakke om fødselen på mandag, så forhåpentligvis får jeg kanskje en dato for keisersnitt... Tiden flyr fra meg nå, begynner å bli litt engstelig og nervøs... Plutselig er det bare noen uker til vi får treffe babygutten vår! Jeg gleder meg enormt, er så nysgjerrig på det lille mennesket som sparker og spreller inni magen min.

Holder på å vaske babytøy mm. nå, det er moro. Har fått låne masse klær av en venninne, det er kjempesnilt av henne! Rart å tenke på at vi snart har en liten krabat her som faktisk passer i de knøttsmå klærne.

Barnerommet er snart klart, mangler bare gardiner og et par lamper nå. Har kjøpt gardinstoff, men har ikke symaskin, og kan heller ikke sy en rett søm engang, så det ligger og venter på mamma, hun kommer i midten av juli. Skal hente vogna i løpet av helga (hvis vi rekker), skal kjøpe vogna til et vennepar.

Forrige fredag var jeg kommet så langt som jeg kom med Ina. Det var en litt trist dag, og for hver dag som går nå, så tenker jeg at dette er første gangen jeg har kommet så langt.. Var alene på kirkegården i går, har ikke vært der alene siden i fjor. Var ikke lenge der, vannet blomstene og ryddet litt rundt. Jeg blir alltid så trist når jeg er der, tror det er derfor jeg ikke klarer å være der så lenge.

Det var rart å komme dit med stor mage... Hun får aldri møte lillebroren sin, og han får heller aldri se storesøstera si...

Onsdag 19.juni (33+4)

36 dager igjen til keisersnitt! Var på sykehuset på mandag, hos den kvinnelige legen, og da fikk jeg dato for keisersnitt: Torsdag 25.juli.

Det kan selvfølgelig hende at det skjer noe før, f.eks. at blodtrykket plutselig stiger, men det blir keisersnitt uansett. Hun skjønte meg veldig godt. Hun ringte og bestilte time til keisersnitt, og sa at jeg vil få brev i posten i tillegg. Skal legges inn den 24.juli, sikkert om ettermiddagen/kvelden. Tror det blir keisersnitt ganske tidlig den 25. Det morsomste av alt er jo at sønnen til bestevenninna mi (som jeg er fadder til også!) ble født 25.juli for snart 6 år siden! Jeg var på besøk da han ble født, husker det godt. Jeg ble igjen og passet hunden deres et par dager, og jeg fikk se den lille gutten 2 dager etter at han var født. Tenk at vi kanskje får samme fødselsdag til guttene våre! :-)

Det er helt merkelig å ha en dato å forholde meg til, selv om jeg vet at det selvfølgelig kan skje noe før. Nå kan jeg ha nedtelling. Blir nesten litt skremt også, det har vært så lenge til hele tiden og plutselig er det bare 5 uker igjen! Og vi har så masse vi skal gjøre her hjemme... Jeg kan jo ikke gjøre sånne tunge, slitsomme ting, så Stig har da nok å henge fingrene i fremover.

Får besøk av en venninne som bor i Kristiansand fra fredag til søndag, og et vennepar fra Lakselv fra søndag til tirsdag. Håper det går greit. Jeg er ikke i vertinne-form akkurat, klarer nesten ikke gå med den hersens bekkenløsninga, men jeg håper de skjønner det, og heller hjelper meg litt her. Vi har bestemt oss for at vi ikke skal ha noe mer overnattingsbesøk før fødselen etter denne langhelga, trenger litt tid og ro for oss selv, så kanskje vi rekker å bli ferdig med alt vi skal. Joda, lillesøster rekker sikkert å komme et par ganger ennå, hun bor i Oslo og klarer nesten ikke vente med å hilse på tantebarnet sitt. Men hun hjelper jo til her, så det er jo greit. Mamma kommer ca. 15.juli, og da blir hun her til etter at Sander er født. Vet ikke hvor lenge hun blir, men jeg tror hun blir en stund. Tror det blir fint for meg å mamma her, hun hjelper meg med det meste. Hun har ikke sett magen min i det hele tatt, har ikke sett henne siden bryllupet i august.

Prøvene var forresten fine på mandag, tok CTG også, og alt så visst helt fint ut. Neste uke skal jeg til jordmor, uka etter til lege (en jeg kjenner fra jeg lå på sykehuset da Ina døde), så til jordmor igjen, og så tilbake til den kvinnelige legen jeg var hos på mandag. Og så er det faktisk bare en uke igjen!

Alt gikk bra, og ut kom en fin gutt som skal hete Sander.

Sett som favoritt

Bokmerk denne

Få denne på e-post

Tilbakemelding(0)

Historikklenke