Lille Odd
Jeg har en alvorlig genfeil som jeg er bærer av og kan da få meget psykisk utviklingshemmede barn. Dette skrev jeg ned i 1993 etter en trist og tung opplevelse med sykehuset. Jeg var da gravid og hadde fått greie på at jeg ventet et meget sykt barn, en gutt. Dette er mitt liv verste opplevelse til nå. Et fryktelig vanskelig valg jeg måtte ta.
Jeg hadde datteren min som en god trøst hun var da 2 år gammel. Men hvis ikke jeg hadde gjort dette så hadde jeg ikke hatt 7åringen min nå og heller ikke Aleksander, hadde nok ikke truffet samboeren min da nei..... så noe godt kom ut av dette grusomme allikevel. Men de legene, de kunne ha gitt meg en human behandling!!! Men de sviktet totalt!!
Jeg ble ringt opp av sykehuset og fikk da vite at jeg skulle møte opp kl 12 dagen etter. Fredagen kom og jeg møtte opp for å få informasjon om aborten jeg skulle ta, fordi mitt barn var psykiskutvklingshemmet. Har en arvelig genfeil som heter fragilt x.
Jeg ble kallt inn ganske raskt og hilste på en kvinnelig lege. Hun var utenlandsk og forsto nesten ingen ting av det jeg sa. Hun spurte hvorfor jeg ville ta abort og hvorfor barnet var sykt og hvordan jeg hadde funnet dette ut. Hun ble tilsnakket og måtte be meg om unnskyldning senere!!
Jeg følte meg som en forbryter der jeg satt.... Fikk så vite at jeg skulle ha en utskrapning og få stikkpiller for å åpne livmora. Det var alt! Jeg følte meg omtrent like dum som da jeg kom.
Så mandag morgen møtte jeg opp kl 07.30 og hilste på en koselig sykepleier. Jeg skiftet og gikk på do og la meg ned i sengen. Fikk da igjen vite at jeg skulle få en stikkpille og en utskrapning. Senere når pillen begynte å virke etter 3-4 timer fikk jeg en beroligende tablett og ble liggende nye 3-4 timer og ingenting virket.........
Da kom sykepleieren inn og en overlege....Han kjente på meg hardt og brutalt på livmoren og sa likegyldig: Hun må føde det selv......gav meg enda en pille ......ikke nok med det, overlegen spurte hvorfor jeg skulle ta abort. Jeg forklarte.....kunne ikke tro at de leste i papirene sine.....Jeg følte meg som en morder...... Jeg følte meg helt forvirret....Det kom som et sjokk! Dette hadde ingen fortalt meg noe om!!!! Ble helt matt og lammet. Jeg lå der litt før jeg ringte i snora og sykepleieren kom inn.
Sykepleieren forklarte at jeg var kommet for langt og at livmorveggene var for myke til utskrapning. (jeg var 16 uker) Alt gikk så tregt med morkakeprøvene og derfor ble det så lang tid før jeg fikk greie på om gutten var normal eller ikke.
Jeg begynte å gråte og følte meg helt forvirret og alt var KAOS! Jeg fikk tilsammen 4 stikkpiller og ventet på det som skulle skje og det tok uendelig lang tid! Fikk smertestillende mange ganger. Sånn i to tiden på natten etter en lang tid med grusomme smerter i hele meg som varte omtrent hele tiden, det var ingen pauser mellom riene.
Jeg ble sint og ville ha det overstått. Smertene var GRUSOMME det var ingenting å se fram til bare vondt. Jeg orket ikke mer og slo rundt meg i fortvilelse over alt sammen, men smertene herjet i kroppen min som ikke var forberedt på det grusomme som skulle skje. Like etterpå da vannet hadde gått i to-tiden kom det en blodklump ut, sykepleierene trodde dette var fosteret. Det gjorde jeg også, men syns det var litt rart.
Så måtte jeg på do, ringte i snoren, sykepleieren kom inn og hjalp meg opp og da jeg gikk bortover mot do-døren kjente jeg en "klump" som datt ned i bindet mitt. Jeg trodde det var en blodklump. Men da sykepleieren skulle se så var det barnet mitt. Jeg så på den lille gutten min som strøyk handa si opp og ned på magen sin før han ble helt slapp......handa fallt ned.
Det var helt grusom å se barnet sitt på den måten - helt uforberedt som jeg var (takket være den idiot-legen). Man kan selvsagt ikke bli forberedt, men litt informasjon hadde hjulpet!!
Jeg så på den lille hjelpeløse kroppen før jeg ble lettere hysterisk og ikke ville røre meg........På en eller annen måte kom jeg meg inn på rommet og da de sa jeg måtte legge meg ned ble jeg helt hysterisk igjen for jeg ville ikke skade barnet mitt ved å legge meg ned........Sykepleierene fikk roet meg ned og lagt meg ned i senga. Jeg ble sittende å se på gutten min lenge han var jo helt perfekt uten på......
Tårene triller på meg nå når jeg skriver dette..det vil alltid gjøre vondt, men jeg hadde ikke noe annet valg den gangen. Det var MITT valg. Jeg angrer ikke, men vil Aldri oppleve det der igjen. Informasjonssvikt.........
Dette var min historie om mitt barn som mistet. Selv om jeg bestemte det selv så var det jævlig vondt! Men jeg er takknemmelig for de tre friske barna jeg har!!!!!! At jeg tok sjansen på å bli gravid etter den opplevelsen jeg hadde. Det var min andre graviditet. Jeg og min mann valgte å gravlegge lille Odd som vi kalte han på et gravsted for ukjente. Det er snart 10 år siden nå.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
