Veronicas baby måtte få pustehjelp
Â
Etter en lang, komplisert svangerskap med mange plager, var ventetiden og problemene endelig over, trodde vi!!!
Jeg fikk mine rier i ryggen, noe som jeg synes var verre enn å få de i magen som jeg fikk med førstemann. Hver gang jeg fikk en rie ble jeg slengt bakover i stolen og følte meg lammet og som om jeg ble sparket i korsryggen.
Etter 20 timer med mas fra jordmor om at jeg måtte opp å gå for å få fortgang i sakene, og masse vonde rier var det endelig mulighet for epidural. Da jeg fikk sprøyten, begynte jeg å gråte av takknemlighet og utmattelse. Det var ikke lange stunden jeg måtte vente før det var dags å føde. Etter mye om og men og feil "kommando" av lærling jordmoren så revnet jeg både fremme og bak som gjorde det enda verre å trykke. Da endelig vår nydelige sønn kom ut, gjorde min mann seg klar til å klippe navlestrengen da han ble "dyttet" til siden og de tok med seg barnet i en full fart bort til bordet. Det kom da springende 2 jordmødre og fødselslege til og stilte seg på rekke bortover slik at jeg ikke skulle se hva som skjedde, begynte jeg å få panikk. Da en av jordmødrene snudde hode for å se om jeg fulgte med, fikk jeg angst og hylte ut: "Hva er det som skjer, hva er gale, hvor er han?" Da så jeg i foten på guttebarnet vårt, og foten var blå!!! Hele han var blå, ikke lilla baby farge men dødsfargen blå.
Både min mann og jeg var livredde og holdt hverandre i hendene, da vi fikk beskjed om at vi måtte være rolig. Det viste seg at barnet hadde fått navlestrengen rundt halsen og så ut til at den hadde strammet hardt, utfra fargen mente legen at navlestrengen hadde vært rundt hodet en god stund.
De holdt på å gi han bryst massasje for å få han til å puste. Etter 3 minutter med full stillhet (begynte jeg å se for meg en barnekiste, blomster og meg og min mann som hysteriske ved begravelsen, da han endelig ga fra seg et hyl. Jeg må ærlig si at å høre min sønn hyle var noe av det mest vakreste jeg har hørt. Alt var bra med barnet og det hadde gått bra.
2 dager etter fødselen var jeg på kontroll hos barnelegen på klinikken for å undersøke han. Da det viste seg at hen hadde Hofteleddsysplasi, Jeg var så lei meg på vår sønns vegner, først en slik brutal begynnelse på livet så dette her på toppen av alt.
Nå 8 mnd. etter, er han en frisk gutt med friske hofter og så levende som bare han kan bli. Han er virkelig blitt storsjarmøren i familien. Enda tenker jeg tilbake på den dramatiske fødselen med tårevåte øyner.
Når vår sønn smiler med sine 5 tenner kan jeg ikke hjelpe annet enn å takke Gud, for at vi fikk beholde barnet vårt som vi har så kjært.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
