Lindas 2 raske fødsler
Jeg hadde hatt et helt normalt svangerskap uten noen større plager og hadde lagt på meg en 9-10 kg. Jeg hadde gått tre dager over tida, da jeg våknet kl. halv ni om morgenen 28. februar 1997. Jeg hadde uregelmessige rier, og trodde det var lenge igjen, om det i det hele tatt var fødselen som hadde begynt da.
Vi overnatta hos mamma, siden Bjarne skulle gjøre en liten jobb i Ålesund før han skulle tilbake til Ulsteinvik ca. en time unna med bil. Jeg ble igjen hos mamma tilfelle det var fødselen som var i gang. Mamma dro også på jobb, så etterhvert gikk jeg bort til tanta mi for å slippe å være alene.
Der gikk timene fort, og tanta mi ville ringe til både sykehus og gi meg mat, men sta som jeg er, ville jeg ikke noe av det. Og i ettertid har hun sagt at hun var ganske bekymra for det gikk så fort, spesielt da jeg begynte å skjelve i bena og riene ble regelmessige. Og da mamma ringte i tolv - ett tida, hadde jeg vel fem min. imellom riene. Mamma ville komme hjem siden det hadde kommet så pass langt, og ringte etter pappa som kom og kjørte oss til sykehuset. Vi kom til sykehuset ca. kl. 14, men der var det vaktskifte, så jeg fikk ikke bli undersøkt før en time senere. Da var det tre cm åpning, og tre minutt mellom riene! Mamma ringte til Bjarne, men sa det var god tid enda. Så han dro hjem for å dusje, før han skulle komme.
Jeg fikk dusje meg og fikk en fødestue, selv om det var ganske fullt og hektisk der den dagen. Jordmora som undersøkte meg, var opptatt med ei anna, så derfor fikk jeg ei ny, men snart ble hun også opptatt, så jeg ble overlatt til meg selv. Jeg hadde hele tiden gått rundt og rundt, og fikk skryt for at jeg var så flink til å puste, men der jeg var helt alene klarte jeg bare å ligge i senga. Men etterhvert måtte jeg veldig på do og hadde det veldig vondt, så jeg sa til mamma at hun måtte finne noen mens jeg skulle prøve å gå på do. Jeg fikk jo ikke til noe, og visste verken ut eller inn, og der var ingen jeg kunne spørre, bare mamma! Og jeg som alltid har sagt, at mamma er den siste jeg vil ha med meg på fødsel!
Mamma trodde det skulle være slik hun, og at det var lenge igjen enda, hun har nemlig hatt keisersnitt alle tre gangene og var temmelig uerfaren. Når det endelig kom noen, var det for å si at alle jordmødrene var opptatt, men når de så hvor vondt jeg hadde det, henta de ei fra barselavdelinga. Ho undersøkte meg, og nå var det gått fra tre cm. til full åpning. Når vannet hadde gått, hadde jeg ingen anelse om.
Når denne undersøkelsen foregikk, sendte jeg mamma for å ringe etter Bjarne, for da følte jeg at det begynte å haste, men det sa jeg ingen ting om. Så mamma ringte og sa hvordan det gikk, men at ho trodde det var en stund igjen enda, da var han kommet på ferga.
Jeg hadde fått lystgass for det var så tett mellom riene, og jeg klarte ikke å puste, og det hjalp meg veldig. Men jeg visste ikke hvordan jeg skulle bruke denne, så jeg pusta inn litt mer enn jeg skulle. Og jeg ble ganske hysterisk da de ville ta fra meg denne, så da måtte jeg få oksygen slik at jeg fikk noe å puste inn i. *S*
Jeg fikk beskjed om at det bare var å presse, men jeg følte det ganske uvirkelig, og gadd liksom ikke anna enn når jordmora sa at jeg skulle, var nok litt dopa av lystgassen! Men til slutt var ho ute, uten noe mer bedøvelse! Jeg sa nesten ikke ett pip under hele fødselen, men når jordmora måtte klippe meg uten bedøvelse, hadde jeg visst sagt au!
Jeg husker fint lite av dette, føler på en måte at jeg ikke var med skikkelig selv, det gikk jo alt for fort! Følte at jeg ikke fikk forklart hva jeg skulle gjøre til rett tid og sånt. Og hvor var saccosekk og gåstol og sånne ting som alle snakker om, følte meg litt snytt for dette! *S*
Men ut kom iallefall ei nydelig prinsesse: 3380g og 50 cm! Helt perfekt og helt gjennomsnittlig! Klokka ti på halv seks. Vi er ikke helt sikker da, siden det ikke var tid til å se på klokka. Jordmora syntes også det hadde gått bra til tross for at hun ikke hadde tatt imot ett barn på ti år!
Bjarne kom selvfølgelig ca ti minutter for sent, men da hadde han stått i gangen i en fem minutter og lurt på hvor han skulle, og blitt gratulert som onkel for ett annet barn! Men mamma tok masse bilder, selv om jeg ikke likte alle vinklene hun knipset fra, he he.....
Mamma fikk også klippe navlestrengen, så forholdet til det første barnebarnet er nok litt spesielt, og hun syntes jo det var helt fantastisk siden hun aldri har opplevd en vanlig fødsel selv. Dette var min første fødsel, som varte fra jeg våkna og prinsessa var ute, i ni timer, og det er jo ikke så veldig lenge, selv om det var lenge nok!
Magnus:
Svangerskapet med Magnus var tungt, og jeg var borti de fleste plager en kan ha. Jeg var spesielt plaget med bekkenløsning og kynnere. Jeg var stor og tung og innbilte meg at jeg skulle få minst to uker før tiden! Derfor var det tungt når terminen endelig kom og det ikke skjedde noen ting. Vi prøvde alt for å få igang fødselen, og jeg drakk ganske mange liter med Better Lemon som visst nok skulle hjelpe! Men det gjorde det ikke! Jeg våkna hver natt av kynnere og håpet det var fødselen som var igang, og like skuffa var jeg hver gang.
Natt til 28 mai 2000, våkna jeg kl. halv tre ni dager over tida av kynnere som var ganske vonde. Det var sju åtte minutter imellom, noen som ikke var uvanlig. Jeg sto til slutt opp og begynte å smårydde litt, for hvis det var fødselen som var igang, ville jeg ha det litt ryddig til svigermor skulle komme for å passe Helene. Bjarne ble litt bekymra, siden jeg aldri kom tilbake, men jeg sa at det bare var å legge seg, men at jeg ville ha en dusj for sikkerhets skyld. Jeg orka ikke å stå, så jeg tok meg heller et bad. Men når jeg lå der ble det veldig vondt og plutselig var det bare fem minutter imellom. Jeg fikk det litt travelt, siden vi har ca en time til sykehuset, hvis det klaffer med ferga da! Bjarne ringte til svigermor og jordmora. Hun kunne være på sykehjemmet ett kvarter senere, så vi dro dit. Riene var veldig vonde, og med bare tre fire min. imellom, så jeg begynte å bli temmelig nervøs.
Når jordmora endelig kom var det to tre min. mellom riene og fem cm åpning! Så ho ringte etter sykebil, og til ferga for å få igang den, for den går ikke så ofte om natta, og vi hadde ingen tid og miste! Vi kjørte sykebil med blålys i huj og hast, Bjarne kjørte etter med bilen vår. Men på ferga fikk han også komme inn heldigvis, for jeg var ganske irritert på jordmora som satt og diskuterte ferier med sjåføren, det var jo meg det skulle dreie seg om nå!!! *S* Jeg hadde det veldig vondt og riene var tette, og jordmora foreslo at jeg skulle sette meg på huk og lene meg over båra. Men da ble det bare verre! Jeg er sikker på at jeg kunne født der og da om jeg hadde villa. Sykebilen kjørte så fort han bare kunne når vi kom på land, og jeg holdt ut bare ved å tenke på at når vi kommer dit og dit er denne ria over! Det var nesten ikke pauser imellom, så det var ganske hardt å bare kunne sitte rett opp og ned!
Da vi kom fram til sykehuset var jeg ganske kvalm av hele kjøreturen, men det gikk bra. Jordmora venta på meg i døra og jeg ble løftet over på en seng, og de sprang opp så fort de kunne med meg! Da vi kom opp på fødeavdelinga, var det full åpning, og de hadde ikke engang tid til å skrive meg inn! Det var bare å presse, og det gikk ganske fint, fikk til og med kjenne på håret til babyen som nesten var ute! Det var ganske utrolig og uvirkelig på en gang! Jeg pressa og pressa, og midt i en rie, stoppa det opp med hodet i åpninga. Og stoppa opp det gjorde det i noen min. og det var ikke noen særlig!
Men det gikk bra og plutselig var babyen ute, og det var en gutt! Litt blå, men ellers frisk og fin, hele 4252 g. og 53 cm. De måtte suge opp litt slim fra munnen, men så fikk jeg han på magen min, fantastisk! Da var klokken ti på halv sju om morgenen.Jeg var ganske stolt over at det hadde gått så fint og uten noen form for bedøvelse! Fra jeg våkna og til gutten var ute, gikk det tre timer og femti minutter!
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
