Siljes fødselsrapport
Det hele starter kl 03.40 natt til mandag 2. juli 2001. Jeg våkner av at jeg måtte på do (noe som i seg selv ikke er så uvanlig for høygravide kvinner). Jeg skulle til å reise meg, men det stakk så veldig nedentil at jeg må legge meg ned igjen til det gikk over. Da jeg gikk ut av sengen begynte det plutselig å renne mellom bena på meg og jeg løp i full fart inn på do. Jeg skjønte at det var vannet som gikk og jeg kjente adrenalinet kom snikende.
Historien videre:
Jeg ringer fødeavdelingen på SiA og får der beskjed om å ta på meg et bind og prøve å sove litt siden jeg ikke har noen rier enda. Det er lettere sagt enn gjort. Selv om jeg ikke har noen rier er det veldig ubehagelig å ligge og jeg har skikkelig murring i ryggen, så noe søvn blir det dårlig med.
Når klokken blir ca. 04.00 kommer den første rien og jeg vekker samboeren min. Det kjenne ut som knipetak i korsryggen. Etter ca. ti min. kommer neste. Litt sterkere denne gangen, men det er ikke vondt. Etter nye ti minutter kommer tredje ri. Heller ikke denne noe vond, bare ubehagelig.
Siden samboeren min begynner så tidlig på jobb (05.00) sier jeg at han bare skal reise, men  skynde seg hjem. Jeg har jo lest og hørt at førstegangsfødende ofte har rier i timesvis før fødselen endelig når siste fase, så jeg belager meg på en hel dag med rier jeg. Samboer drar av gårde ca. 04.45. Jeg orker ikke å sitte når det kommer en ri, for det er så ubehagelig. Det eneste som føles greit er å stå fremoverbøyd. Jeg begynner å skrive opp klokkeslett for når riene kommer og da viser det seg at de allerede kommer med 6 og 7 minutters mellomrom. Da klokken blir 05.15 bestemmer jeg meg for å ringe fødeavdelingen på nytt. Der får jeg beskjed om komme for en liten sjekk. Ringer samboer for å informere om at jeg skal til sykehuset. Sier jeg kan høre med pappa om ikke han kan kjøre meg bortom sykehuset på vei til jobb.
Må nesten legge til at jeg fremdeles tror dette skal ta lang tid. Regner egentlig med å bli sendt hjem etter sjekken på sykehuset. Ringer til mine foreldre og de blir i fyr og flamme begge to. Min mor sier hun vil være med, for hun syntes ikke jeg skulle dra alene. Jeg bestemmer meg for å ta en dusj før jeg skal reise. Det varme vannet lindrer under riene og det er deilig å få vasket seg litt. Har akkurat kommet ut av dusjen og rukket å kle på meg da mamma og pappa kommer for å hente meg. De er superstresset på mine vegne, mens jeg er tålmodigheten selv.
Etter litt om og men, kommer vi oss av gårde. Det er skikkelig ubehagelig å sitte i bilen når riene kommer, så jeg er glad vi ikke har lange veien til sykehuset.
Vi ankommer SiA mellom 06.15 og 06.30 og blir ført rett inn til registrering. Åpningen sjekkes og den er hele 5 cm. Får beskjed av jordmoren som sjekker meg at dette kommer til å gå fort. Min far går for å ringe samboeren min og de kommer opp igjen innen 20 min.
Mamma og pappa reiser.
Har fått på det beltet som sjekker rieaktivitet ol., og skal kjenne etter og trykke på en slags mentometerknapp hver gang jeg kjenner babyen sparke. Det er jammen ikke bevegelser fra babyen man tanker mest på mens man har rier i ett sett!! Måtte stå med dette i ca en 1/2 time, noe som virket som en hel evighet og det var helt pyton!
Endelig sjekker de åpningen igjen og denne gangen er det blitt 6 cm. Vi blir vist inn på en fødestue. Her møter vi jordmor Siw og barnepleier Tove, to herlige mennesker jeg ikke hadde klart meg uten. Nå gjør det virkelig vondt og jeg klarer fremdeles ikke ligge, så jeg må opp å stå for hver gang. Klarer heldigvis å legge meg litt på siden i sengen mellom hver ri, men siden de kommer med kun 2-3 minutters mellomrom og varer ca. 1 minutt av gangen, blir det ikke mye hvile.
Når klokken er ca. 07.30 spør jeg om jeg kan få epidural. Jordmor råder meg til å prøve noe annet siden det er fare for at hele fødselen vil bli forlenget fordi epiduralen ofte gjør riene mindre effektive, eller at de i verste fall stopper helt opp. Jeg får beskjed om at jeg blir mye fortere ferdig uten epidural, og på dette tidspunktet høres det veldig greit ut å bli fort ferdig. Jordmor henter derfor en morfinspøyte, og denne settes ca. 07.45.
Da klokken er blitt 08.15 lurer jeg på om morfinen virker i det hele tatt, for jeg synes ikke riene er blitt noe mindre vonde. Tvert i mot!!! Men den gjør nok nytten sin.
Etter x-antall ganger opp og ned av sengen føler jeg trang til å presse. Åpningen sjekkes på nytt og nå er det 9 1/2 cm. og jeg får beskjed om at jeg bare kan presse hvis jeg føler for det. Første pressri kommer, men jeg klarer ikke presse ordentlig. Det føles så unaturlig og ekkelt. Men når neste pressri kommer går det nesten av seg selv. Det er litt befriende å kunne presse, og samtidig vet jeg at det ikke er lenge igjen! Klarer fremdeles ikke å ligge, så jeg og samboeren min står på hver vår siden av sengen (som er heist opp i armehøyde) slik at jeg kan "henge" på sengen og ha tak i hendene hans samtidig. Etter 5/6 pressrier er det hele over og jeg hører babyskrik og sambo som utbryter: "Det er en gutt jo!!"
Fra første ri og til gutten ble født tok det kun 5 1/2 time! I ettertid er jeg veldig fornøyd med fødselsopplevelsen og har absolutt ingen betenkeligheter med å gjøre det om igjen.
Mye av æren skal gå til jordmoren og barnepleieren som var tilstede. De var fantastisk dyktig begge to og til uvurderlig hjelp under hele fødselen! Og selvfølgelig en stor takk til min kjære samboer som også var uunnværlig. Han gjorde at jeg hele tiden følte meg trygg og han ga meg i tillegg styrke til å gi det lille ekstra på slutten!
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
