Marianne - eller mamma
Jeg er Marianne, eller mamma. Denne tiden av livet mitt er mest preget av barn. I forskjellige sammenhenger er jeg enten mamma'n til Simen, mamma'n til Karoline, mamma'n til Emil, eller mamma'n til tvillingene Mikkel og Tuva. En sjelden gang er jeg bare Marianne, spesialpedagog, og enda sjeldnere er jeg Marianne, kona til Magne.
Jeg elsker å være mamma! Å være mor på fulltid er en av de best betalte jobbene innen mitt felt, siden lønnen utbetales i ren kjærlighet.
Jeg har altså 5 barn, hver med sin egne historie. De fleste er lykkelige, men en av dem er en stor sorg. Vår nydelige datter Karoline ble grusomt feilbehandlet på Rikshospitalet og døde som et resultat av dette 1 ½ år gammel. Det oppleves derfor som en enorm gave da det i aller siste svangerskapet viste seg å være med en liten blindpassasjer, Tuva: Vi skulle ha tvillinger!
Dette svangerskapet skulle definitivt være det siste, og det startet fryktelig. I alle de tre foregående svangerskapene har jeg vært kvalm og syk, men ikke noe som lignet dette!
Jeg var så syk i starten at både vi og legene trodde at det var noe galt. Etter flere blodprøver og en ultralyd på SiA (som bare viste ett barn), var vi fortsatt like urolige og uten svar, og i uke 14 reiste vil på Rikshospitalet for å ta en fostervannsprøve.
Helt siden den første graviditeten har vi pratet om hvor morsomt det måtte være å få to på en gang, men i våre familier har vi ikke klart å spore opp tvillinger, så muligheten for å få det er jo nærmest null. Muligheten for at dette var grunnen til den dårlige formen min hadde faktisk ikke slått oss, dessuten så hadde vi jo sett at det bare var ett barn der…
Overraskelsen og gleden var derfor enorm da legen som skulle utføre fostervannsprøven viste oss to små fostre. Jeg lo så veldig at han etterhvert måtte be meg ligge rolig for at han skulle kunne utføre en ultralyd. Det ble ingen fostervannsprøve. Sjansen for abort dobles når det er to fostre, og det ville vi ikke ta sjansen på.
Jeg hadde alle kontrollene mine på SiA, hos den samme gynekologen hver gang (Dr Pernille Schønsby), det var riktig trygt og godt. Fra uke 20 ble jeg rutinemessig sykemeldt, og var fortsatt i god form. Etter hvert fikk jeg ryggsmerter, problemer med å finne god liggestilling om natten, og perioder med høyt blodtrykk og manglende vekstkurve. Men all den utrolige oppmerksomheten man får som tvillinggravid gjør opp for nesten alt.
Med tre "enling svangerskap" fra før, var den oppmerksomheten jeg fikk med Mikkel og Tuva overveldende, både fra kjente og ukjente.
De la seg i "fødestillingen" sin fra første gang vi så dem (uke 14). Mikkel som var tvilling 1, lå i sete, og forandret ikke stilling en gang, Tuva (tvilling 2) lå i tverrleie hele tiden.
Allerede i uke 15 fikk vi vite at tvilling 1 var en gutt, tvilling 2 derimot var mye mer sjenert, og ville ikke vise seg frem. Det er ikke til å legge skjul på at vi virkelig ønsket at hun skulle være en jente. Fra før hadde vi to gutter, og hadde mistet ei nydelig jente.
I uke 28 orket vi ikke mer, og reiste til Majorstua-klinikken for å få sikker bekreftelse på kjønn. Der tar de 3D (tre-dimensjonal) ultralydbilder. De så ganske tynne og skranglete ut, men det var de jo egentlig også. 3D bilder er forøvrig å anbefale, dersom man vil ha noe litt utover det vanlige.
Gleden var overveldende da vi fikk bekreftet at tvilling to var ei jente.
Selv om gynekologen min mente at det hadde vært helt greit å føde vanlig, valgte jeg å ta keisersnitt. Redselen for at noe skulle gå galt under fødsel var overveldende, og fødselen ble bestemt til den 21 mars 2000, da var de 38 uker + 2 dager.
Et keisersnitt er ganske skremmende. Jeg har hatt ett fra før, men dette var verre og vanskeligere syntes jeg. Siden det skulle komme to barn var det veldig mange involverte, så vidt jeg husker to gynekologer, to barneleger, hjelpepleiere, operasjonssykepleiere, anestesisykepleier, anestesilege. Til sammen var det 18 mennesker der foruten meg og min mann. Et tvillingkeisersnitt er "snadder" for studenter o.l. så dem krydde det også av.
Jeg var kjempenervøs, og fikk et kraftig blodtrykksfall etter vel fem minutter, men kom meg fort ved hjelp av medisiner (Efedrin).
Da alt var klart, sa legen fra at nå starter vi, og fra da av gikk det to minutter til Mikkel var ute. Han fikk en kjempetøff start. Han satt i seteleie, og legen som skar opp trodde at det hun skar i var vannposen, det var det ikke!, men Mikkels lille rumpe. Tenk så vondt å bli skåret i skinka... Han slukte masse fostervann da dette skjedde, og fikk litt start problemer.
Da Mikkel var ute fikk jeg så vidt se ham, så fortsatte de. To minutter etter var Tuva på plass. Sint som tiger!
Begge barna ble undersøkt av barneleger på hvert sitt rom, og da ble pappa med ut for å hilse på. Da Tuva var sjekket og "klarert" ble hun båret inn til meg, og jordmoren holdt henne inntil ansiktet mitt i vel 10 minutter,- det var kjempedeilig. Etter dette fikk jeg så vidt kost litt med Mikkel før de kjørte dem opp i kuvøser. Mikkel ble kjørt til en overvåkningspost for at de skulle være sikre på at han fikk presset ut alt fostervannet, og pappa ble med ham det, Tuva ble kjørt opp på føden, og fikk kose seg der med jordmor og barnepleier.
Det var litt skremmende at Mikkel måtte overvåkes, men etter noen timer ble bror og søster gjenforent og fikk kose seg sammen med pappa. Mikkel veide 2870 og var 48 cm, Tuva veide 2450 og var 46 cm.
Da jeg endelig fikk komme opp på barsel fikk vi et familierom, så min mann fikk sove der så ofte han ville. Vi ble behandlet som kongelige, og fikk voldsom service. Simen og Emil sov også over på sykehuset en natt,- gjett om det var morsomt!
Det var helt utrolig hvordan jeg ble dullet med etter fødsel, og hvor mye oppmerksomhet jeg fikk av kjente og ukjente,- to små barn i en glasskasse får mange til å snu seg, og jeg følte meg som en supermamma.
Nå er Mikkel og Tuva 1 ½ år, og det er utrolig morsomt å se hvor forskjellig de utvikler seg. Det er ikke tvil i min sjel om at gutter og jenter er grunnleggende forskjellige. Å ha mulighet til å studere dette på nært hold med to små barn som begge vokser opp i et tilnærmet likt miljø til samme tid er ubeskrivelig. Hjemmet vårt er fullt av egne barn og våre barns venner,- og å være mor er en sann fornøyelse. Selvfølgelig er det slitsomt, men oj så morsomt også!
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
