Lise fødte tvillinger i Danmark
Helt fra jeg tok den berømte hjemme-graviditetstesten, hadde jeg på følelsen at noe var annerledes. For det første gikk det ikke mange sekunder før den viste tydelige streker, for det andre hadde jeg en merkelig kvalme.
Ved de to tidligere graviditeter hadde jeg ikke opplevd noe liknende. Dagen jeg skulle scannes (red:dansk for ultralyd) kom endelig; 18. juli 2000. Da var jeg i 11. uke.
Vi hadde vår eldste datter med, Jeanet på 8 år. Hun gledet seg like mye som oss.Da jeg kom inn og fikk lagt meg ned, ønsket jeg ikke å kikke på selve skjermen, så jeg kikket på Jørgen (mannen min) istedet. Han så noe overrasket ut, og jeg spurte før sykepleieren rakk å si noe:" Er det tvillinger?".
Da hun ba meg å kikke på skjermen så jeg to små skapninger som beveget armer og ben. Jeg kikket vantro på både Jørgen og Jeanet, og så begynte vi alle 3 å gråte av glede. Sykepleieren var rørt. Hun hadde aldri opplevd noe liknende. Normalt tar det litt tid å sluke en nyhet av denne art, især når vi nå allerede hadde 2 barn.
Da vi kom hjem sov vi ikke på 3 døgn. Vi ommøblerte huset og skiftet bilen ut i tankene. Forestillingene om det som ventet oss gjorde oss syke av lengsel. Jeanet og Jacob var stolte av at mammaen deres ikke bare ventet 1, men 2 babyer.
Jeg fortsatte arbeidet uendret. Merket fort at jeg var trett om ettermiddagen, og da jeg kun jobbet 5 timer om dagen, var det jo ingen problemer å få strekke benene på sofaen en times tid etter jobben.
Det var verre om natten. Da kunne jeg ikke ligge ned. Jeg satt oppreist i en sekkestol i sengen fra 4. graviditetsmåned. (Det tok forresten det meste av en måned etter fødselen før jeg kunne ligge ned igjen. Jeg tok det gradvis - i bokstavelig forstand)
Jeg ble sykemeldt fra 1. november fordi sykehuset mente det var best sånn. Jeg følte meg imidlertid stadig supergodt, men det gikk ikke mange ukene før jeg var ferdig med det. De siste 14 dagene innen fødselen kunne jeg ikke kjøre bil av den simple grunn at mine ben var for korte til å nå pedalene når maven skulle ha plass foran rattet.Jeg husker ennå hvordan det var å føle seg elefantstor.....
Da vi var på omvisning på sykehuset, ble jeg møtt av en stemme som sa: "her kommer gemelli". Jeg ante jo ikke at gemelli betydde tvillinger, så jeg trodde hun hadde sagt "kamelen" - (det kan lyde litt sånn på dansk), følte meg som en overfet og klumsete inntrenger. Heldigvis fikk vi rettet opp på misforståelsen.
Da jeg var i 38. uke og drittlei de 22 ekstra kilo jeg bar, fikk jeg en termin en uke frem i tiden. Den 15. januar skulle jeg settes igang. Jeg har inntil nå kun hørt skrekkhistorier om å bli satt igang, så selvfølgelig var jeg både redd og spent da jeg troppet opp på sykehuset. Jeg visste imidlertid hvem jeg skulle ha som jordmor. Det var henne som hadde tatt imot Jacob (1997 - 5.020 gram). Hun var fantastisk! AAse Ebbesen heter hun, og trist at hun ikke leser dette. Hun fortalte ved ankomsten kl. 07.30, at planen var å prikke hull på tvilling A´s fosterhinne for å sette elektrode på dennes hode. Dette pleide å sette gang i fødselen.
Jeg var 1 cm åpen ved ankomsten, og hadde egentlig noen små veer (som jeg ikke kunne merke). Kl. 9.10 blir elektroden påsatt, etter noen timer med CTG. Begge barna har fin hjertelyd.
Jørgen og jeg blir henvist til en normal fødestue, men blir samtidig gjort oppmerksomme på at jeg ikke kan føde her.Jeg skal, av sikkerhetsmessige årsaker, føde på en tvillingfødestue. Den har mer utstyr, og virker litt upersonlig da det er så masse hjelpemidler i tilfelle av akutt keisersnitt. Jeg gikk rundt og ventet på at veene skulle ta til. Av og til kom Jordmoren inn for å se om alt var ok. Hun spurte hver gang om veene var brukbare. Jeg visste hvor vondt det skulle gjøre, så jeg ristet på hodet og sa at jeg nok skulle gi beskjed når det begynte å ligne noe. Dene fødsel skulle jeg selv styre. For første gang var jeg rolig. Jeg hadde full kontroll over kroppen min, og var ikke redd.
Klokken 10.35 fikk jeg ve-stimulerende drop (red: riestimulerende drypp). Jeg insisterte på å hele tiden kunne gå rundt. Vi brukte tiden til å prøve å finne navn til tvillingene. Vi visste at det var en gutt og en jente, men syntes det var umulig å finne noen gode navn. Klokken 13.25 vekker jeg Jørgen (han sovnet i en stol), og fortalte ham at nå begynte det å gjøre vondt. Jordmoren undersøkte meg, og kunne fortelle at jeg var 5 cm åpen, og at hun gjerne ville ha meg inn på tvillingfødestuen. Vi spaserte rett over gangen.
Kl. 13.40 følte jeg trang til å presse, men vil først opp på fødesengen. Nå merker jeg en anelse stress fra jordmoren. Hun skal ha tilkalt relevant personale (ca 10 personer). Jeg hadde innen ankomsten skrevet en ønskeliste om hvordan jeg ville at fødselen skulle forløpe. Blant annet ville jeg ikke ha smertestillende av noen art, og ikke mer enn aller høyst nødvendig personale, så narkoselege, barneleger etc. fikk ta en plass på benken utenfor.
Kl. 14.05 kommer den første pressve, og kl. 14.12 er Katrine født. En fin liten jente på 52 cm og 3.220 gram.
Hjelpende jordmor nærmest kaster seg over meg for å holde fast på tvilling B så den ikke legger seg i tverrleie. Ved scanningen konstaterer overlegen at barnet sitter med enden ned, og at det blir en setefødsel. Jordmoren får en rar grimase da hun er sikker på at det er en fontanelle, og ikke en ende hun merker.
Morten blir nærmest skutt ut av meg 22 minutter etter Katrine. Han ankommer i hodestilling, så et splitsekund var tvilen tilstede hos jordmoren. Var det trillinger?? De sjekket, og heldigvis var det bare Morten som hadde vendt seg i siste sekund. Han ville nok også møte verden med hodet først. Morten var en fin gutt på 52 cm, og en vekt på 3.430 gram.
Deilige, store tvillinger. Agpar 9/1 og 10/5 på begge to! Dette var en drømmefødsel!! Morten ble ammet i 5½ mnd. Da fikk han sin første tann, og så gadd han ikke det mer. Katrine ammet jeg til hun var 7½ mnd. Da fikk hun sin første tann.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
