Linda's fødsel
Torsdagsnatt kl 0315 våknet jeg av noe jeg trodde var sterke kynnere. Mine nattkynnere hadde vanligvis bare kommet en-to ganger før de har gitt seg. Nå var det nesten konstant sammentrekninger i magen.
Slik lå jeg og kjente en halv times tid. Samboer våknet av at jeg sto på alle fire i sengen og ynket meg og da fikk meg til å ringe føden på Riksen. Der sa de etter mine forklaringer at siden de varte så lenge av gangen, var det nok bare kynnere, men hvis jeg ville kunne jeg alltids ta en tur for å bli beroliget...
En tur på toalettet viste at jeg begynte å blø, og da bar det rett til Riksen. Heldigvis var bagen klar. På vei innover ble det mer tydelige rier. De varte kortere, og kom med 5 min. mellomrom. Jordmora ble ikke særlig imponert av CTG'en som viste slapp ri-aktivitet. Men jeg hadde fått 3 cm åpning så, da var det bare å legge seg inn.
Etter mange forsøk, som alltid endte i en ny ri, og å flate ut på badegulvet, kom jeg meg oppi badekaret. Jeg hadde på forhånd skrevet et fødselsbrev med ønsker for fødselen, hvor jeg oppga varme bad, lystgass og epidural som ønsket smertelindring.
Når jeg opplever sterk smerte blir jeg ofte kvalm, så jeg kastet opp under hver eneste ri. Det høres kanskje rart ut, men det var dette som gjorde meg mest utslått. Jordmor kjente regelmessig på riene mine, men ble heller ikke nå særlig imponert over fremgangen.
Jeg kom meg opp av badet etter ca. halvannen time og la meg på sengen. Fikk mer og mer vondt og et behov for å presse. Sa dette til jordmor, og ba henne sjekke åpningen. Hun ga meg beskjed om at det neppe var nødvendig, det hadde kanskje blitt en cm. ekstra. Hun ville heller ikke gi meg epidural, for det kunne stoppe ri-aktiviteten. Hun undersøkte meg etter en halvtime. Full åpning!!
Jeg brølte ut: "Vil ha epiduraaaaaaal!!!!!" Da var det for sent. "Men du kan jo få litt lystgass" foreslo jordmora. "Helvete heller, det er ikke humøret det står på, jeg har vo-ho-ho-oooondt!!!!"
"Dette blir moro..." tenkte nok jordmora....
De stilte meg opp på alle fire og jeg presset alt jeg kunne. For en befrielse!! En saccosekk ble lagt i senga og jeg ble lagt over. Et ordentlig press og vi hørte sår gråt!!! For en motivasjon! 2 press til og lille, vakre, nydelige Peder var ute. O lykke!!!!!
Mor og sønn gråt i kor mens Peder ble lagt inntil kroppen min. Klokka var 11:22. Mine første ord var: "Det gjorde jo ikke vo-ho-ho-oooooondt....." Jordmora så bare overbærende på meg...
Å ha samboeren tilstede under hele fødselen var utrolig fint. Han masserte ryggen min, og tålte å få hånda si klemt blå, og han kysset og klemte som bare han kan...
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
