Åpent brev til jordmødrene på Drammen Sykehus
Jeg vil gjerne fortelle dere om den gangen jeg fødte mitt barn hos dere…
Det hele startet med at jeg var fjorten dager over termin. Jeg følte at magen min begynte å bli litt løsere så jeg ble satt i gang med piller. Dette var den første gangen jeg skulle føde så jeg gruet meg veldig. Samboeren min skulle være med på fødselen for å hjelpe meg gjennom det jeg hadde gruet meg så veldig til.
Jeg skrev et brev til dere ca. tre uker før jeg hadde termin. Der stod det blant annet at jeg gruet meg veldig og hadde fødselsangst. Jeg forklarte dere i brevet at jeg ønsket Petedin, Epidural og Pudentall blokade. Dette ønsket jeg siden jeg var så redd. Jeg skrev også at jeg hadde tenkt til å søke om keisersnitt, men jeg hadde lest mye om dette og da så jeg at det stod en del om hvor mye mer risikabelt det kunne være i forhold til vanlig fødsel. Så jeg valgte og gjennomføre dette på en normal måte. Derfor stod det i brevet at kjemien mellom meg og jordmor måtte stemme. Hvis ikke, visste jeg ikke om jeg ville klare å gjennomføre det. Jeg hadde aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg følte at det var viktig for meg at alle rundt meg var omsorgsfulle.
Jeg skulle bli satt på modningspiller det første døgnet, så skulle dere sette meg på drypp dagen etter. Dere regnet ikke med at det skulle skje noe det første døgnet for det var så umodent. Den første pillen ble satt kl. 10:00. Da merket jeg ingenting. Den neste pillen ble satt kl 16:00 og det var da jeg begynte å merke noe. Jeg hadde fått beskjed om at dette ville bli noe vondere enn hvis fødselen skulle starte vanlig.
Hun som satte disse pillene på meg, var ei ordentlig koselig dame. Vi håpet på at hun skulle hjelpe oss under fødselen og det håpet hun også. Jeg fortalte henne hvor redd jeg var. Hun hadde lest brevet jeg skrev og sa at hun skulle hjelpe meg gjennom det hele og ville være der for oss. Jeg ble mye mer rolig for vær gang hun kom inn på rommet. Men så kom hun inn på rommet for å si at hun skulle hjem. Hun var ferdig på jobb. Det var kjempe trist for jeg hadde virkelig håpet på at det var henne som skulle hjelpe meg. Jeg tror hun heter Maria og er nordfra.
Når klokken nærmet seg 18:00, så klarte jeg så vidt å stå på beina. Kynnerne kom hvert 5. minutt. Jeg prøvde å dusje, men ingenting hjalp. Når klokken ble 21:30 kom jordmora og undersøkte meg og da hadde det modnet seg en del. Men ikke mye nok.
Jeg trodde jeg skulle dø av smerter! Da maste jeg om bedøvelse, men fikk beskjed om å vente for Petidin fikk jeg bare en gang. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle holde ut. Jeg måtte vente en stund med å få det, for jeg skulle klare å sove. Jeg forklarte på nytt og på nytt at jeg ikke fikset dette. Så til slutt fikk jeg Petidin og en sovetablett. Det må jeg si var en deilig opplevelse. Jeg hadde aldri trodd at kynnere skulle være så vondt. Hvordan jeg skulle holde ut dette skjønte i alle fall ikke jeg. Jeg sovnet litt mellom vær kynne. Det ble bare vondere og vondere hele tiden. Legen valgte å ikke sette inn den siste modningspilla for da ville jeg bare få mer vondt, men til ingen nytte. Det var da jeg følte at grensa var nådd.
Jeg fortalte jordmora at det hadde begynt å åpne seg. Men det trodde hun ikke noe på for det skulle jo ikke skje noe før dagen etter. For da skulle de sette meg på drypp siden det var så umodent. Jeg gråt meg tilbake i søvn. Jeg følte at angsten tok overhånd og jeg ble redd.
Samboeren min fikk overnatte sammen med meg siden det var så lite folk på føden. Han måtte jo få litt søvn han også. Jeg prøvde å forklare han hvor vondt jeg hadde det, men han sa ingenting på det for han som alle andre hører jo på de profesjonelle. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor ingen ville tro meg og hvorfor ingen kunne sitte ved siden av meg og gi meg den trøsten jeg trengte. De visste jo alle sammen at jeg var livredd.
Jeg ringte på jordmora med det samme hun gikk ut av rommet. Da kom hun tilbake igjen. Jeg sa at hun måtte undersøke meg på nytt for jeg visste at nå var det i gang. Dette kunne ikke være noe annet enn veer. Da hun undersøkte meg hadde jeg fått 4 cm. åpning. Det var det ingen som hadde trodd. Hun så helt overrasket ut der hun stod. Da ble jeg kjørt rett inn på fødestua.
Da jeg ble kjørt inn på rommet så jeg vogga som stod der og tenkte med en gang av en merkelig grunn *dødfødsel*. Jeg aner ikke hvorfor jeg tenkte det, men slik var det i alle fall. Jeg kjente angsten ilte gjennom kroppen. Jeg gråt og syntes dette var helt grusomt for nå var det ingen vei tilbake. Jeg følte at alt ble tvunget på meg. Da var det heller ingen som prøvde å roe meg ned. Bortsett fra samboeren min som gjorde så godt han kunne. Alt skjedde så veldig fort og alle pratet over hodet på meg.
Klokken 01:00 startet jeg å presse. Det var da angsten slo for fullt til. Jeg tenkte hele tiden på at hodet skulle ut og det turte jeg ikke. Jeg ble helt kvalm og svimmel når disse tankene svevde gjennom hodet mitt. Jeg skal ha epidural, sa jeg. Ja, men da må du vente litt, svarte hun tilbake. De måtte kalle opp en anestesilege for å kunne sette den. Jeg husker at jeg svimte av flere ganger. Jeg var helt utslitt der jeg lå. De var ikke så ivrige etter å spandere litt smertestillende på meg, ikke å prate med meg heller. Jeg lå der og var så skuffet. Jeg tenkte hele tiden at nå skal jeg dø, nå skal jeg dø… Det var en forferdelig følelse og tanke.
Da jeg prøvde å prate med barnelegen, stod hun bare og kikket på meg. Hun svarte meg ikke en eneste gang. Hva er dette for noe, tenkte jeg. Hva slags folk er dette? Jeg fikk epidural kl 01:20. Jeg følte ikke at det hjalp noe. Det eneste jeg kjente var at det låste seg i hofta mi hver gang jeg fikk en ve. Jeg syns det var så forferdelig vondt når jeg presset samtidig som jeg fikk mer angst når jeg presset. Jeg ville jo IKKE presse ut denne ungen, jeg turte ikke. Hvorfor kan ingen hjelpe meg, sa jeg mens jeg lå der og skrek.
Da svarte jordmora meg: Ikke skrik så fælt, konsentrer deg heller om og presse. Jeg ble så forbannet når hun sa det for da hadde jeg virkelig fått nok. Jeg var jo livredd. Da sa jeg: Du har ikke lov til å behandle meg på denne måten selv om jeg er førstegangsfødende! Jeg kikket på samboeren min å han så, så fortvilet ut der han stod. Det er så vondt, sa jeg. Nei, da dette er ingen sak, dette klarer du fint. Jeg nekter å føde, sa jeg. Jeg vil ha keisersnitt!! Da svarte hun meg ikke. Det er ikke riktig at jeg skal ligge og ha det så vondt, sa jeg. I brevet jeg har skrevet til deg står det skrevet hvordan jeg vil ha det. Så nå vil jeg ha Pudendalblokade for nå orker jeg ikke mer. Jeg føler jeg skal dø, skrek jeg. Det er ingen her som har lært å sette Pudendal og det har du heller ingen behov for, fikk jeg til svar. Nei, men da for du finne en da, sa jeg tilbake. Jeg så hun ble sur, for hun ville klare denne jobben selv.
Jeg kjente at hatet kom, jeg hatet henne. Dette har du ikke lov til sa jeg nok en gang til henne. Da ba jeg samboeren min gå og finne en lege som kunne ta over, jeg orket ikke den dama mer. Jordmora og barnepleieren snakket sammen hele tiden, men ikke til meg. Jeg følte jeg ble holdt utenfor hele tiden. Jordmora ringte på ei dame som kunne sette Pudendal på meg. Når hun kom inne i rommet ble jeg så lettet. Jeg har sprøyteskrekk, men tenkte ikke over at sprøytene var så store engang.
Da hun satte sprøyte pratet hun rolig med meg og fortalte hvor flink jeg var. Jeg følte at hun virkelig var der for meg. Men så kom jo det øyeblikket hun måtte gå… Nei, ikke gå, sa jeg. Bli her hos meg. Nei, det kan jeg dessverre ikke, sa hun og forlot rommet. Det hjalp litt med pudendal, men jeg følte fortsatt at jeg skulle dø. Du er ikke snill mot meg jordmor, sa jeg. Hun gadd ikke å svare meg engang. Da hadde jeg presset i en time. Jeg hadde presset tre ganger på hver ve som kom i en hel time. Jeg var så sliten at jeg svimte av flere ganger.
Samboeren min prøvde å holde meg våken, men det var ikke hele tiden så lett. Jeg våknet til når den neste veen kom. Jeg hadde bestemt meg for å slutte å presse for dette orket jeg ikke. Jeg begynte å si farvel til samboeren min for jeg skulle jo dø. Jeg må ha keisersnitt, sa jeg igjen og igjen. Nei, det får du ikke nå for det er for sent. Gi henne litt lystgass, hørte jeg jordmora sa. Hodet er allerede litt ute, sa hun. Allerede tenkte jeg, ja, ja, hvordan skal dette gå.?. Jeg fant jo fort ut at det ikke gikk an å stoppe opp. Hodet er snart ute, sa hun. Noen press til så… Jeg presset så hardt at jeg svimte av igjen. Da kjente jeg at hun tok tak rundt hodet og dyttet det inn igjen. Hva f… er det du gjør spurte jeg. Nei, det er ikke noe å bry seg om svarte hun. For når jeg dytter det litt inn, så kommer det fortere ut. Jeg som hadde kjempet så lenge for å få hodet ut.
Ja, jeg syns dette var så grusomt at jeg sitter her og gråter når jeg skriver til dere. Jeg presset igjen og igjen, men ingen ting skjedde. Hvorfor er det ingen som prater med meg, sa jeg. Da bare så de sørgelig på meg begge to. Alarmene gikk hele tiden. Jeg ble ikke noe mindre urolig av det. Jeg spurte hva det var, for jeg var redd for at babyen min skulle dø. Nei, det er ingen ting, sa dem. Det var det at de ikke klarte å skru av alarmene og stille dem riktig.
Da så jeg samboeren min ble forbannet også. Nå er det nok, sa jeg, nå orker jeg ikke mer. Hvis jeg får lov til å klippe nå, sa jordmora, så er ungen snart ute. Ja, lover du det da, spurte jeg. Ja, svarte hun da, men jeg har bare en sløv saks. Hun klippet og lille gutten vår kom ut.
Når hun sydde meg, prøvde hun å unnskylde seg. Men jeg bare latet som jeg ikke hørte. Der hadde jeg ligget og presset i en og en halv time. Jordmora forklarte meg at etter en time skal legen hentes for da trenger ungen hjelp til å komme ut. Men nei, da. Hun skulle klare alt selv å jeg måtte bare ligge der og tåle alt. Det var jo sånn hun hadde behandlet meg.
Det var heller ikke noe snakk om at jeg skulle prate med noen. Det var ingen som spurte om det hadde gått bra. Så dårlig er det ingen som har behandlet meg før. Dette var virkelig dårlig gjort.
Jeg sliter veldig i dag med det som skjedde og gråter når jeg tenker på det. Hvorfor måtte dere være så hardhente med meg? Jeg var jo bare et uskyldig barn som lå der selv. Ville dere behandlet deres egne barn på den måten, ville dere blitt behandlet sånn selv.
Jeg er skuffet for litt av livet mitt er ødelagt. Alle fortalte meg at dette var det fineste øyeblikket jeg ville oppleve. Jeg vil bare glemme det, men klarer ikke.
Jeg fikk forstoppelse i tre uker etterpå for jeg fikk angst for å trykke ut noe. Jeg ble livredd for å gå på do. Hvorfor måtte dere oppføre dere sånn? Jeg er sikker på at hvis den personen som jeg har skrevet om leser dette, vil skjønne hvem jeg snakker om.
Jeg er livredd for at jeg skal bli gravid igjen, for jeg vil jo ikke oppleve dette en gang til.
Håper dere leser dette brevet og tar det til dere. Jeg er nok ikke den eneste som har hatt det sånn og det vet jeg!!
Kjære jordmødre, behandle andre på den måten dere vil bli behandlet. Behandle folk med litt respekt.
Historikklenke
RSS for kommentarer
skrevet av bentelhalal, januar 01, 2011
-
- +1
-
-
| < Forrige |
|---|
