Ina's fødsel
Jeg hadde termin den 29 oktober, men dagene gikk. På farsdagen, 11. november - var vi ute og spiste sammen med min foreldre. Og jeg sa vel ganske tydelig ifra om at dette måtte være den perfekte dagen for en fødsel. Men neida, ingen ting skjedde.
Da vi skulle legge oss om kvelden, rundt 12, merket jeg at noe endret seg. Jeg hadde hatt mye kynnere, men disse ble litt annerledes. Vår eldste sønn ble anbrakt hos mormor og morfar, og vi dro til sykehuset. Der ble jeg undersøkt, og fikk beskjed av jordmor om at her skjer det ingen ting og at vi bare kunne dra hjem igjen. Ingen åpning og "bare" kraftige kynnere. Da var kl. blitt 02, og jeg var skikkelig skuffet.
Vi bor ca 5 mil unna sykehuset, og fikk lov til å overnatte der. Mannen min sovnet med en gang, men jeg ble liggende våken. Kl 03 endret det seg igjen, og jeg hentet jordmor og ba om en ny undersøkelse. Mannen min sov. Jordmor kom ikke før nærmere 3.30 - og da hadde jeg vekket mannen min TRE ganger - uten noe resultat. Så da freste jeg til han "Skal du være med på fødselen, må du se til å våkne!" Og da reagerte han kjapt.
Vi fikk en fødestue, og riene begynte å bli vonde...og nå var det plutselig 5 cm åpning. Jeg hadde håpet å få det føderommet med badekar, men det var dessverre opptatt. Men det lindret godt en god stund å bare stå i dusjen med varmt vann rennenede nedover ryggen. Jeg hadde gitt beskjed til jordmor at jeg ønsket epidural, men da hun kom for å undersøke meg igjen - orket jeg ikke tanken på å ligge meg ned for å bli undersøkt. Ikke orket jeg tanken på å sitte i ro heller for at en annestesilege skulle sitte epiduralen heller.... Så da ble det bare lystgass..
Jeg hadde og bestemt meg for at denne gangen skulle jeg stå i sengen, og det gjorde jeg.... både på alle fire og opp på knærne. Denne fødselen skulle være min, og jeg ønsket å gjøre det som føltes naturlig for meg... som blant annet å skrike når det var som vondest. Fikk beskjed at barnepleieren at jeg burde bruke kreftene på å presse, men da gav jeg henne klar beskjed om at dette var min fødsel - og da gjorde jeg det på min måte. Mannen min var fantastisk til stede, og masserte ryggen min hele tiden.
Pressriene begynte før kl var 05 (bare tre timer etter at de ville sende oss hjem), men gutten ville ikke ut. Til slutt måtte jeg over på en fødekrakk, og med hjelp av tyngdekraften ble Emil fødd kl 05.29. Å fødde på en slik krakk, sittendes og lent mot pappaen som satt bak - var en veldig fin opplevelse. Da følte jeg virkelig at dette var vi med på begge to. Emil lå med hodet feil vei, og nesen hans hadde sperret for resten. Navlestrengen lå to ganger rundt halsen, men ble fort surret av - og endelig var det over.
Fra de første skikkelige riene begynte, til Emil ble fødd - gikk det knappe 2 timer.
Han var 53 cm, 3860 gr. og 36 rundt hodet. Helt perfekt!
Ifølge min jordmor var det sjeldent de fødde så "lett" som jeg ved den type fødsel. Det hjalp nok at jeg har fødd før, men det var skikkelig vondt likevel. 40 minutter med pressrier, og en unge som bare stanger er ikke noe godt. Mellom hver rie kunne jeg kjenne hvordan han gled tilbake, og da han endelig kom langt nok fram - satt hodet fast i åpningen gjennom 2-3 rier. AU,AU,AU!
Og det var min historie...
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
