Gullets fødselshistorie
Mandag var jeg på svangerskapskontrollen og tigget meg til en GU. Legen som jeg også kjenner privat gikk med på det siden jeg var så nær termin. Hun kunne kjenne at mormunnen var moden og at jeg hadde en fingertupps åpning. Ved forrige fødsel hadde jeg også vært hos denne legen og fått en GU dagen før fødselen, men den gangen var jeg på overtid.
Gullpappa’n var veldig trøtt denne mandagskvelden så noe av det siste han sa før vi la oss var: ”La oss for all del håpe at fødselen ikke starter i natt for nå trenger jeg virkelig en god natts søvn!”. En halvtime etter at vi hadde lagt oss (dvs. ca 00:30) kjente jeg plutselig at noe boblet ut av meg. Jeg kjente etter med hånden og noe rant nedover lårene. Jeg utbrøt ”vannet går!” og kom meg ut på gulvet for å beskytte madrassen mens rosa vann sildret nedover lårene. Etter å ha stappet et håndkle mellom bena ringte jeg mamma og ba henne komme og deretter ringte jeg føden på Rikshospitalet. Siden riene ikke hadde startet ble jeg bedt om å komme neste morgen – eller selvfølgelig samme natt dersom riene kom skikkelig i gang. Tre kvarter senere kjente jeg første murring. Vi begynte å notere og allerede fra første stund var det rundt 5 minutter mellom hver ri, men de var ganske beskjedne både i styrke og varighet. Mannen min og mamma maste om at jeg måtte komme meg av gårde, men jeg syntes jeg måtte vente til det var skikkelig i gang. Jeg hadde plutselig veldig god tid – måtte legge inn melding på SM (Red: snartMamma.com) og pakke de siste tingene ned i bagen, dessuten måtte pappa’n få opplæring i hvordan man la inn ny melding på SM. Men til slutt så ble jeg altså nærmest skjøvet ut av døra.
Vi ankom Riksen rundt halv fire, men jeg hadde fortsatt god tid så pappa’n ble oppfordret til å ta en beroligende røyk (han har egentlig sluttet) før vi meldte oss i skranken. Nattjordmor målte åpningen til 1 cm (fortsatt) og jeg ble plassert i en stressless med belte rundt maven for å måle rier og fosterbevegelser. Riene var fortsatt ganske regelmessige, men relativt dårlige i styrke og varighet. Vi kunne få velge om vi ville reise hjem igjen eller vente å se og vi valgte å vente. Siden begge ventestuene var opptatt fikk vi en fødestue der det ble kjørt inn en seng til meg så jeg kunne hvile. Gullpappa’n fikk legge seg på fødesenga og godt pakket inn i min morgenkåpe og genser sovnet han raskt mens jeg lå og slumret mellom riene.
På morgenkvisten kom en koselig svensk jordmor på vakt. Da hadde riene tatt seg opp og blitt sterkere, men også sjeldnere. Jeg ble sendt i dusjen der jeg ble sittende en god stund. Ved halv ni tiden ble åpningen målt til 4 cm hvilket var gode nyheter, men hodet sto høyt oppe. Jeg spurte om hun kunne akupunktur fordi jeg har stor tro på det, men dessverre kunne verken hun eller noen av de andre på dette skiftet akupunktur. Epidural har jeg forstått kan svekke riene slik at det kan bli nødvendig med drypp og siden jeg fikk drypp sist så vet jeg godt hva det er. Det ville jeg for enhver pris unngå for forrige gang mistet jeg fullstendig kontrollen da de satte drypp.
Jeg hadde valgt å holde meg stående så lenge som mulig fordi jeg forrige gang fikk dårlige rier da jeg la meg ned. Siden jeg hang over alt som fantes på fødestua ble jeg tilbudt en prekestol og den var fin å henge på. Mellom hver ri satt jeg på sengekanten og pratet med jordmor. Og når takene kom heiv jeg meg fram. Mannen min masserte korsryggen og det hjalp litt. Etter hvert ble jeg også introdusert for lystgassmasken og den ble en god venn - ”Tingen min” som jeg kalte den. Jeg vet ikke hvor mye den hjalp, men jeg fikk konsentrert meg om pustingen og innimellom ble jeg ganske så fjern ifølge Gullpappa’n. Klokken 11 var åpningen 5-6 centimeter og hodet sto fortsatt høyt. Også jeg som trodde det ville gå fortere andre gangen!
Men riene var gode (dvs. vonde) og jeg holdt meg oppreist i prekestolen. Da klokken ble 12.30 hadde åpningen økt til 7 lusne centimeter og høyt hode. Klokken 13.30 var den økt til 8 og da orket jeg ikke å reise meg etter at åpningen var sjekket. Jordmoren var forresten veldig medfølende og snill, selv om jeg følte at hun til tider behandlet meg litt som et barn som stadig måtte roses. Jeg fikk masse komplimenter for utholdenhet, godt humør og for å være så fantastisk god til å puste. Det ble liksom litt for mye av det gode….. Men å ligge var ikke tingen for riene ble raskt ”dårligere”, selv om jeg opplevde dem som like vonde. Hun begynte å lete etter blodårer på hånden min med tanke på drypp og det ville jeg jo absolutt ikke. Altså – opp på beina igjen! Da var klokka 14.
Klokka 15 skulle det være vaktskifte. Jordmoren forsvant for å avgi rapport og klokken kvart over kom en ny svensk jordmor inn til oss. Hun kunne akupunktur!! Men før hun satte nåler ville hun sjekke åpningen. Jeg var på dette tidspunktet helt utmattet av å stå i prekestolen med disse kjempetette og vonde riene, men jeg fikk da lagt meg ned. Det var fortsatt 8 centimeter og høyt festet hode. Ved forrige fødsel var også problemet at hodet ikke ville ned i bekkenet. Jordmor bestemte seg for å sette akupunktur og mens jeg hang i prekestolen fikk jeg 4 nåler på hendene og føttene for å få smertelindring og for å få mer effektive rier.
Mens hun fortsatt lå på gulvet og satte siste nål kjente jeg plutselig at barnet kom helt frem i åpningen – denne brennende smerten kjente jeg igjen og jeg brølte at nååååå kommer ungen. Ingen trodde vel helt det de hørte, men det ble plutselig kaos på fødestua. Jordmoren kom seg på beina og fikk med selvsyn se at jeg hadde rett. Hun kastet seg på ringesnora for å få hjelp og jeg ble bedt om å legge meg ned. Det var jeg ikke i stand til, jeg bare brølte. Mannen min, en barnepleier som kom løpende og jordmor fikk i fellesskap lagt meg i senga, og jeg presset som gal mens jeg vrælte det jeg var god for. Hva som skjedde deretter er litt borte for meg, men mannen min har fortalt at hodet kom ut nesten med en gang jeg ble lagt ned. Der ble det stående, mens jeg fortsatte å trykke. Jordmor skrek at jeg måtte slutte å presse og vente på neste ri og bena mine ble dratt fra hverandre. På neste ri sklei barnet ut – en liten gråblå klump innhyllet i fosterhinnen. Det ble frigjort fra hinnen og de måtte både massere og hente ut slim før det kom et ynkelig lite skrik. Så ble det lagt på magen min uten at jeg hadde fått med meg verken kjønn eller noe annet.
Men det viste seg altså å være en liten gutt og etter en halvtime fikk vi også vite at han veide 3710 g og var 52 cm. Hodeomkretsen var 36 cm. Grunnen til at han var blå var at han hadde tatt en veldig rask vei ned i bekkenet og deretter blitt stående over en ri. Han var ikke så pen med en gang med sprengte blodkar i øynene og denne støvgrå fargen, men heldigvis forsvant både blodutredelser og farge etter hvert og han har nå forvandlet seg til en utrolig pen, liten gutt. Litt gulsott gjør ham jo bare solbrun og heldigvis slapp vi lyskassa.
Oppholdet på Rikshospitalet var veldig bra. Kjempebra pleiere og oppfølging både av meg og lille Putti som sannsynligvis skal hete Trygve. Og diabetes min forsvant forhåpentligvis sammen med morkaken.
Til dere som ikke har født ennå: Be om akupunktur!!!! Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde fått det tidligere så hadde fødselen sannsynligvis også gått mye raskere. Jordmoren som jeg hadde utskrivingssamtalen med kunne også akupunktur, og hun hadde aldri hørt om noen som hadde fått så rask effekt av akupunkturen før.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
