Berits dramatiske fødsel
Den 8. mars 2000 var jeg på svangerskapskontroll hos legen. Alt bra - men han ville sende meg til ny ultralyd pga svangerskapsdiabetes. Bare for å undersøke hvor stort barnet var nå. Det er 9 dager igjen til terminen.
Om kvelden hadde jeg mange telefoner - og det ble mye god latter sammen med ei god venninne. Jeg var blitt forkjøla og hosta skikkelig da jeg hadde lagt meg denne kvelden. Så kraftig at navlen sto rett ut…..!
9. mars 2000:
Våknet kl. 0535 - og måtte på do. Ops! det var blod i toalettet - men jeg slo meg til ro - la meg igjen og ventet på at samboer'n skulle opp og på arbeid. Det ble en lang halvtime, med mye smerte og grubling… Hadde smerteveer med 4-5 min. mellomrom. Det skulle da ikke være så vondt så ofte så tidlig… tenkte jeg..
Da samboer'n våknet - og forsto hva som var på gang. ble vi enige om å kontakte fødeavdelingen (kl.0630) Her ble vi så godt som mulig beroliget med at det ikke ville skje noe med det første - men var det noe vi lurte på måtte vi bare ringe igjen. Vi ble såpass beroliget at samboer'n reiste på jobb. Jeg satt på stua og koste meg med lokalavisa og litt mat ( jeg hadde en tanke i hodet som sa at hva skjer hvis jeg spiser mye og det blir keisersnitt.. mye rart man tenker på….)
Det var en vakker soloppgang denne vintermorgenen og jeg nøt den så godt det er mulig når det er noe som river og sliter i kroppen på en.. Tilslutt ble det så ille at jeg ringte samboer'n og ba han komme hjem (kl.0840) - jeg bare visste at nå ville det skje i dag!! Før han var hjemme, kokte jeg en varmepakning og ringte fødeavdelingen igjen. Denne gangen fikk vi beskjed om å komme til observasjon. Jeg var klar til å reise da samboer'n kom hjem og det var deilig å ha varmepakningen i korsryggen på kjøreturen til sykehuset. (max. 10 min)
I mottagelsen hadde de fått beskjed om at jeg skulle til observasjon - men ho som var der hadde nok sett flere som sto tvebøyd og klaget over smerter helt nedi tå.. I allefall skrev hun meg inn.
Vi var oppe på fødeavdelingen kl.0930 - satt og ventet litt før vi ble vist inn på fødestua. Du verden for ei spisk og skarp jordmor- tenkte jeg og samboer'n sa det.. Hun gikk i en gammeldags jordmoruniform denne dagen - til ære for en eller annen fotograf.. Og jeg husker godt at hun stakk skjorteermet ned i ansiktet mitt og fortalte at hun hadde sønnens øl-pin som mansjettknapper… - dreit vel jeg i!!!!!!! kl. 1000 sjekket hun om det var no' til åpning og det var 2-3 cm.
Satte eller rettere sagt la meg godt til rette i en saccosekk og fikk på de obligatoriske måleapparatene. Fikk spørsmål om hva jeg ønsket av smertelindring - og svarte som sant var at jeg hadde en drøm om å kunne gjennomføre dette med minst mulig bedøvelse. Men at jeg visste at de hadde muligheter for akupunktur og lystgass.
De lurte samtidig på om jeg var innskrevet - skjønte nok det de også at jeg var kommet for å bli! Samboer'n gikk for å hente bagen min, og jeg fikk akupunktur med nåler midt i hodet og i øret - og da han kom inn sa han ett eller annet om "nålepute" Hmmmm…
Etter alle målingen var tatt fikk jeg meg et godt og varmt bad, med masse lavendel og skum. Det var deilig det!! En stund. Men da begynte det å verke noe helt inni granskauen og samboer'n gnei og gnei ryggen min. Barnepleier'n som hjalp meg opp igjen - måtte le da hun tenkte på at jeg bare skulle inn til observasjon…
Vel tilbake på fødestua følte jeg kun for en ting - presse på!! Jordmor kom for å sjekke om det var nok åpning nå og her var det blitt full åpning på 4 ½ time
Så var det opp i senga, og begynne pressinga. Jeg prøvde mange forskjellige fødestillinger, på ryggen, på alle fire, ut å gå, tilbake på ryggen, sto ved siden av senga og prøvde så vidt fødselskrakken. Samboer'n var med hele tiden og prøvde å hjelpe og trøste så godt han kunne.
Det var god framgang hele tiden og da det var vaktskifte fikk vi ny og bedre jordmor - sjøl om ho var turnusjordmor. Jeg følte at kjemien stemte mellom oss og at ho kunne sakene sine minst like bra som den "spiske sure kjerringa" vi hadde først. Jeg hadde god hjelp i lystgassmaska og blei veldig oppgitt da jordmor sa at NÅ fikk jeg ikke mer… Jeg ba tynt om at jeg skulle få holde i den.
Presset og presset - men det skjedde ikke noe mer og så kom legen inn. En liten skallet mann - men blid som bare det. Riktignok var han nok litt bekymret men dog. Han skulle prøve å bruke vakuum for å hjelpe barnet vårt ut, gikk ikke det første gangen ville han prøve en gang til. Og gikk ikke det - måtte det bli keisersnitt. Og det gikk ikke…det ble keisersnitt på meg - og jeg som hadde tenkt det på morra'n..
Så ble det sengebytte - og det gikk fort bortover korridoren. Husker veldig godt de blikkene som jeg fikk på turen. Det sto mange i gangen på barsel - og de tenkte nok sitt.
Jeg bare gledet meg til alt var over - og at jeg kunne møte barnet mitt!
Vel inne på operasjonssalen ble jeg flyttet over på bordet kl. 1708 og fikk spinalbedøvelse og alle smerter forsvant
Legen begynte arbeidet med å snitte meg - men du verden som han svettet - og arbeidet - tenkte samboer'n. Så ut som han reiv og sleit i meg og det ble dyttet bort ei diger balje med bandasjer og blod.. Han sa ikke noe til meg - kanskje like greit. Jeg følte meg som en engel der jeg lå - og følte jeg svevde.
NÅ - hørte jeg og der så jeg de løp av gårde med en bylt og inn på et annet rom. Hva skjer nå??? Ventetiden ble rar og lang - men jeg hadde i det minste fått vite at barnet var ei jente!! kl. 1717 ble hun født. Med ett gikk døra opp og vi hørte et lettelsens sukk og hør: Jenta skriker!!!!
Jeg fikk en snarlig visitt av henne - såpass at jeg fikk en kos og sett likhetstrekkene med farens slekt. Den pottitnesa! Samboer'n ble med jenta tilbake til fødeavdelingen - her måtte hun ligge i varmekasse og ha litt lys. Ellers hadde hun litt lavt blodsukker - noe som er vanlig når moren har hatt svangerskapsdiabetes eller vanlig diabetes. Men dette normaliserte seg ganske fort.
Jeg ble liggende på operasjonsbordet enda noen timer - legen brukte lang tid på å lappe meg sammen igjen. Han hadde snittet bikinisnitt utvendig, og langsmed innvendig. Jenta hadde sittet fast nedi bekkenet mitt, og jordmora måtte nedunder hodet hennes og skyve henne opp igjen.. Kjekt at det var akkurat denne jordmora. Hun er ei grepa jente fra Trøndelag.
Jeg ble kjørt til overvåkinga, (tror klokka var 1930) og ble sjekket i tide og utide. Samboer'n kom innom før han reiste hjem for å hvile. Og jeg ble liggende der å tenke og tenke. Hvis om atte det og hvis om atte det…..
Kl. 0030 ble jeg hente av jordmora jeg hadde vært til kontroll hos - endelig et kjent fjes igjen!! Jeg fikk enerom og lå nok meste parten av natta og tenkte på alt og ingenting. Men sov nok litt innimellom også - var jo så sliten.
Neste morgen kom samboer'n med blomster og masse hilsninger. Vi fikk et lite besøk også. Kona til kameraten hans hadde fått en jente 3 dager før oss og skulle snart hjem igjen.
Jeg for min del var veldig slapp og det bekymret de rundt meg. Enden på visa ble at jeg måtte ha blodoverføring - 2 poser!! Jeg hadde mistet veldig mye blod under keisersnittet.
Men det hjalp ikke stort - det var visst mer som var galt her. NEI!!!! Natt til 12. mars var jeg veldig syk og ene jordmora mente jeg burde ha vært på røntgen, men overlegen ville det annerledes. Jeg måtte pent vente til morran - og det var ikke særlig godt å bevege seg no videre fra seng til seng..
Det viste seg at tarmene sto helt stille og at jeg måtte tømme magesekken. Så ble det litt ubehagelig - måtte ha ned magesonde. Men må man så må man.
Mandag morgen fikk jeg en skikkelig vask - satt på toalettet på rommet mitt og ble spylt. Herlig!!
Så det som god trening å komme meg på do, men det var slettes ikke alltid det gikk. Både fordi det var for seint og fordi det ble for mye arbeid for enkelte av personalet…. Da var det liksom mye bedre å ta det igjen andre steder.. og skylle meg med grønnsåpevann til langt oppover ryggen……… Men så klagde jeg på henne også da!!
Det var lenge fare for at de måtte ha overført meg til en annen avdeling - men heldigvis slapp jeg det. Ville jo helst være i nærheten av jenta mi. Sjøl om jeg ikke fikk tatt del i så mye den første uka..
Jeg ble mer eller mindre sengeliggende til onsdag ettermiddag, da fikk jeg en liten tur på dagligstua. Sikkert ikke noe vakkert syn, i rullestol, blek men fattet. og med magesonde (igjen) og intravanøsen på slep.
Natta etterpå var kritisk, de mente det var tarmslyng - nå måtte tarmene komme i gang igjen ellers ville det bli midlertidig utlagt tarm på meg… Du verden så gla' jeg var da klokka var 07 torsdag morgen. Og jeg minnes at jeg hørte "Danser mot vår" med Elisabeth Andreassen - det er favoritten min i dag!! OG tenk alt hadde begynt å gå rette veien - trodde jeg. Var bare det at nå var det noe annet som skygget for den store gleden - jeg hadde fått gule stafylokokker i såret - og trengte en skikkelig kur mot det. Er det ikke det ene så er det det andre….!
Legene sendte meg til røntgen og CT igjen, men denne gangen fordi de skulle undersøke om jeg hadde noe i lungene. Jeg hadde jo ligget rolig det meste av tiden etter keisersnittet og kunne fort ha pådratt meg blodpropp. Heldigvis var det ingen spor av det!! Og nå kunne jeg endelig få lov til å spise mat igjen. Alt jeg ønsket meg var vaniljeis - ingen god ting å begynne med på helt tom mage……
Om kvelden kom legen som hadde foretatt snittet - han hadde vært urolig for meg hele uken og lurte nå på hva han kunne gjøre for meg. Jeg ønsket over alt på jord å få sove skikkelig ei natt eller to. Og det kunne han ordne - fikk en skikkelig dose sovemedisin i låret den kvelden og en ny dose utpå natta -
Tenk morgenen etter følte jeg meg uthvilt!! Og det ble en tur på badet og dusjen på meg. Da jeg sto å kledde på meg den morgenen kom legen min inn - og så rørt han ble. Det ble første dagen jeg kunne vise meg for andre på to bein!!
Og jeg gikk og gikk hele dagen - var skikkelig utslitt utpå dagen. og det var godt å kunne legge seg den kvelden. Fikk litt å sove på den kvelden og neste.
Neste dag kunne jeg endelig ta imot besøk og vise fram jenta mi til slekt og venner. Vi måtte bli på sykehuset i over en uke til, bl.a. pga stafylokokkene.
Jeg var ute på perm noen timer den siste helga på sykehuset - det var deilig det.
Var ute å spiste med samboer'n, gjorde innkjøp og besøkte slektninger. Og var hjemme en liten tur og sov i senga mi. Hadde jo savnet den skikkelig - sykehus senger er slettes ikke gode i lengden.
Tirsdag 28. mars 2000 - Endelig kunne vi reise hjem!!!
Fordi jeg fortsatt hadde åpent sår - og stafylokokker skulle hjemmesykepleien komme hjem til meg. Men bare 5 dager etterpå måtte jeg tilbake til sykehuset for å fjerne en bandasje en av dem hadde dyttet for langt inn i såret…. og som ingen fant igjen. Men jeg visste jo at den var der!! Må visst være ganske så oppegående sjøl - ser det ut til!!
Jeg var på sykehuset til kontroll flere ganger i uka, og tilslutt "sa" jeg opp hjemmesykepleien. De gjorde jo ikke jobben sin skikkelig, legen på sykehuset plukket ut mange gamle kompresser - - og endelig kunne såret begynne å gro skikkelig!! Samboer'n gjorde jobben til hj.syke pleien og utførte den mye bedre!! Sjøl om han bare tok å ordnet såret utvendig.
I løpet av ei uke grodde såret og siste gangen jeg tok av plasteret var 19. mai!!! Med andre ord - over 2 mnd siden keisersnittet!!!
Jeg vet nå at det blir keisersnitt ved neste fødsel også, for jeg er bestemt på at jeg vil ha flere barn - så sant det lar seg gjøre. Alt gikk jo bra til slutt første gangen og jeg vet at det IKKE blir slik neste gang. Da skjer alt under mer kontrollerte former.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
