Ingen smertelindring, takk!
Jeg vil reflektere litt rundt dette med bruk av smertestillende under fødsel.
Under mitt første svangerskap for snart 6 år siden, var jeg ung og redd. Så med skrekk og gru fram til De Forferdelige Smertene mine kusiner hadde fortalt meg om. Fra den dagen de visste at jeg var gravid, så ble jeg servert den ene fødselshistorien verre enn den andre. Åpningstiden var forferdelig, for ikke å snakke om når pressveene kom. Dessuten var det veldig vanlig å revne en god del, så det var like godt å be om å bli klippet litt med en gang....(!) (Vi hadde en jævlig fødsel, så da skal jammen ikke du slippe så lett unna, heller!) Er det rart en førstegangsfødende hadde litt blandede følelser? Dessuten hadde jeg en samboer som var av den oppfatning at man skulle gladelig ta i mot all type smertestillende man kunne få, og ble man ikke tilbudt noe, så spør etter det. I og med at jeg ikke visste hva jeg gikk til, så hadde jeg selv sånn "vent-og-se" mentalitet, men noe påvirket av all skremsels-propagandaen må jeg nok si at jeg var.
Da dagen endelig var der, så syntes jeg faktisk at det ikke begynte så helt ille. Vondt var det jo, men ikke så fælt som jeg hadde trodd og blitt forespeilet. "Men det er nok bare begynnelsen", tenkte jeg. Men neida, da vi kom på sykehuset hadde jeg faktisk 5 cm åpning, og hadde ikke mer vondt enn at humøret var rimelig så bra. Vi satt og leste vg, og pratet og koste oss. Når de siste par cm skulle unnagjøres, begynte presset i ryggen å bli veldig vondt, og jeg ba om å få smertestillende. Jeg fikk tilbud om å få lystgass med en gang, noe jeg benyttet meg av. Jeg synes det virket kjempefint, det tok vekk toppene av smertene, og har jo ikke innvirkning på babyen heller, noe som var veldig viktig for meg. Noe jeg i ettertid synes var negativt med lystgassen var at man ble veldig sløv av den. Nesten som å være litt småfull. Jeg så svarte prikker danse rundt i rommet, og jeg husker veldig lite av hva som ble sagt eller gjort. Det føles jo så klart litt sårt i ettertid.
Når jeg skulle ha barn nr. to, var jeg mer selvsikker og bestemt. Denne fødselen skulle jeg huske. Nå hadde jeg jo ingenting å være redd for, for dette hadde jeg jo vært med på før. Jeg kom med den innstilling at jeg skulle prøve meg uten smertestillende så langt det var mulig.
Hele åpningstiden gikk kjempefint. Kjente press i ryggen, men tenkte med meg selv at jeg måtte PUSTE. Jeg pustet og pustet, og konsentrerte meg masse om det. Synes selv det hjalp veldig, og det var godt å tenke på noe annet enn det at man hadde vondt. Dessuten hadde jeg god underholdning fra rommene ved siden av, for fødestua var stappfull. Først masse mamma-skriking, også en sped baby-skriking.....Det var koselig å tenke på at det snart var min tur til å se ungen min...'
Når de par siste cm gjensto, gjorde det veldig vondt, og vel så det. Jeg lurte på å droppe prinsippene mine, og spurte jordmor forsiktig om jeg kanskje kunne få noe smertestillende.....? Men, nei, da ødela vi jo hele fremgangsdriften, må vite! Ja, ja, tenkte jeg, da får jeg vel holde meg til prinsippene mine da, og la det stå til.... Jeg så gjorde, og etter to trykk kom ei vakker lita tulle. Det var så vondt akkurat når jeg skulle begynne å trykke, men da jeg begynte å trykke så var det som at smertene forsvant, for jeg ble så ivrig etter å få se barnet mitt. Jeg skulle ønske at jordmor som jeg hadde under min første fødsel også hadde vært litt "streng", og bedt meg om å prøve å holde ut litt til. For jeg vet med meg selv at det hadde blitt omtrent som ved min andre fødsel. For jeg hadde akkurat samme typen smerter ved 8-9 cm første og andre gangen.
Hadde jeg droppet lystgassen den gangen, hadde jeg hatt et like klart minne av den fødselen som jeg har av den andre. Selvfølgelig er jo den første fødselen også et kjært minne, misforstå meg rett, men jeg ville så gjerne husket alt sammen!
Derfor mener jeg at man først og fremst ikke må skremme førstegangsgravide. Ved å komme med skrekkhistorier blir mange så skremt at de vil ha epidual omtrent før de kommer inn døra på fødestua. Da blir det på en måte ikke et valg de har fattet selv, men et valg de har blitt skremt opp til å ta.
Jeg må si at det å føde helt "naturlig" og uten smertestillende sto for meg som den mest fantastiske hendelsen i mitt liv. Selv om det var vondt, så fikk jeg en helt annen følelse av "å være med" i forhold til min første fødsel. Nå var JEG personen som sto bak regien av fødselen av mitt barn. JEG var den aktive part, og ikke en passiv pasient. Jeg er evig takknemlig til jordmor som ikke ville gi meg smertestillende. Skal jeg ha flere barn, så vil jeg absolutt føde uten smertestillende, så sant ikke medisinske forhold tilsier annet.
Jeg anbefaler alle til å tenke seg nøye om før de velger smertestillende, og om de vil ha det. Jeg synes det blir feil å bestemme seg på forhånd for at man vil ha den og den typen bedøvelse, for tenk om det ikke blir så ille, da? Hvis man da likevel tar bedøvelse fordi man har bestemt seg for det på forhånd, har man gått glipp av noe veldig stort. Det er klart at en fødsel er stort uansett, men for meg ble nr. to uten smertestillende den helt klart beste fødselsopplevelsen
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
