Torneroses to fødsler
Â
Jeg har født to barn, og begge de to fødslene var unnagjort på kort tid selv om det ble to forskjellige fødsler.
I det første svangerskapet gikk jeg 16 dager over terminen. Legen på sykehuset prøvde å stikke hull på fostervannsposen, men fikk ingen rier. Jeg ble derfor satt på drypp. Etter en halv time fikk jeg den første veen, og 4 timer og 10 min. etterpå var gutten født. Det ble ingen muligheter til hvile innimellom, det var knallvonde veer med en gang, og de skrudde opp dryppet hele tiden. Jeg prøvde meg på lystgassen, men ble kvalm av den så den greide jeg ikke puste i. Jeg fikk heller ingen annen bedøvelse for det ble så fort full åpning, og uansett var legen i full gang med en operasjon så han rakk ikke å komme før det var før sent.
Jeg husker ikke så mye fra selve fødselen enn smerter. Jeg fødte mens jeg satt på huk i senga og holdt rundt halsen på min samboer og hun ene jordmoren etter å ha prøvd ulike stillinger som alle var vonde eller ubehagelige pga. av stativet med drypp. Etterpå var jeg helt utslitt, klarte ikke glede meg skikkelig over gutten, og greide ikke holde ham på over en time fordi jeg var så sliten i armene. Hadde heist meg opp etter en bøyle som hang over senga under pressveene. Han var forøvrig en stor kar: 4550 gr. og 54 cm.
Mitt andre fødsel startet 10 dager før terminen ved at jeg fikk svake menssmerter om natta. Disse svake smertene kom rimelig jevnlig, så da trodde jeg at noe var på gang og ringte min samboer og ba ham komme hjem. Da han kom hjem på ettermiddagen hadde smertene blitt borte, og jeg trodde alt var falsk alarm. Men om kvelden/natta kom de tilbake igjen, denne gang ikke noe jevnlig, uten at de ble noe vondere. Om formiddagen hadde jeg også menssmerter, og vi dro derfor til sykehuset for å sjekke dette, og da hadde jeg faktisk 3 cm. åpning. De satte klyster på meg for å få riene igang, men ingenting skjedde, så da dro vi hjem igjen. Deretter kjente jeg ingenting hele ettermiddagen og kvelden, og gikk derfor å la meg for å få litt søvn i tilfelle noe skulle skje.
Jeg våknet etter 1 1/2 time med en ri som var mye vondere enn de jeg hadde hatt, og måtte opp å gå frem og tilbake mens jeg pustet og blåste gjennom munn og nese. Da den var over, la jeg meg igjen, og sov igjen 1 1/2 time før jeg våknet med en likedan ri. Jeg la meg igjen, og denne gang kom den tilbake etter en halv time, og da vekte jeg min samboer og sa at nå var visst fødselen igang, og at vi måtte ringe barnevakta. Da var kl. 01.30. Deretter kom riene hvert femte minutt, og de ble vondere etterhvert. I bilen til sykehuset ble de kjempevonde, kjentes ut som om eggstokkene ble strekt til sin ytterste grense. Kl. 02.45 var vi fremme, og ble mottatt av en jordmor som viste oss fødestuen.
Jeg ble undersøkt, og hadde faktisk ikke mer enn 3 cm. åpning enda, og da ble jeg skrekkslagen og tenkte at "Ånei, nå blir denne fødselen å vare kjempelenge!" Jordmora forsvant, og jeg gikk til vinduet og trakk inn frisk luft under hver ri. Gidda ikke engang prøve meg på lystgassen, og jordmora viste meg heller ikke hvor den var. Jeg trødde rundt og rundt i rommet, og etter hver ri måtte jeg på do, følte jeg måtte tisse. Klokken var vel rundt 04.00 da jeg tror fostervannet gikk i do, for da kom det så mye vann, og etter det begynte pressriene.
Da hentet min samboer jordmora og sa at hun måtte komme. Hun ble overgitt over at det hadde gått så fort, og jeg la meg ned og begynte å presse. Jeg lå i senga med min egen t-skjorte og bh, og disse plaggene ba jeg min samboer om å fjerne under en hvilepause. Denne gangen hadde jeg masse hvilepauser, og følte at dette hadde jeg helt kontroll på. Jeg og samboeren pratet sammen underveis, og han ga meg vann og holdt meg i hånden den siste halvtimen. Før det var jeg jo selv oppegående og greide å hente vann selv å drikke.
Jeg var helt klar og følte ingen smerter under hvilepausene fra veene. Det var så godt, og jeg var helt klar i hodet underveis. Dette var en helt annen fødsel enn den første fødselen. Jeg følte ingen behov for smertestillende i det hele tatt.
Og da jenta kom ut kl. 04.35, fikk jeg endelig kjenne på følelsen av å ha et nyfødt varmt menneske mot magen min. Det fikk jeg ikke første gangen, for da måtte de klippe navlestrengen i full fart og få han på stellebordet pga. at han satt fast i åpningen før jeg fikk en ny ri. Alt av blodkar i begge øynene hans var sprengt, så gutten min var ganske skummel den første uka!
Denne gangen fikk samboeren klippe navlestrengen. Jeg fikk tid til å kjenne på navlestrengen etterpå før den ble klipt, og kjente at den pulserte. Det var rart å kjenne. Jenta var også stor: 4070 gr. og 50 cm.
Jeg trodde min første fødsel var helt OK, selv om det var vondt. Tenkte at "ja,ja, det tok jo bare 4 timer, så da skulle det vel bare mangle at det var vondt, og man overlevde jo!" Men den andre fødselen min må jeg jo si gikk som en drøm. Det eneste jeg kunne vært foruten var disse ujevne maseriene som jeg hadde. Jeg viste jo ikke om det var noe på gang eller ikke. Like ille var det å få vite at jeg satt med 3 cm. åpning og INGEN rier på mange timer.
Jeg kunne gjerne født flere barn, men å gå gravid i 9 måneder er ikke noe jeg liker og trives med, så jeg tror nok ikke det blir flere barn nå.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
