Prøverør
 
Jeg, Siv er 31 år og samboer med Tom på 45. Tom har tre barn fra tidligere ekteskap og steriliserte seg dessverre et halvt år etter at tredjemann ble født. To uker etterpå oppdaget Tom at hans kone hadde et forhold til en annen mann. Utrolig bittert selvsagt, men akkurat der og da forsto han ikke hvor bittert det hele skulle bli og hvor mye han skulle komme til å angre på sitt lille inngrep.
 Vi traff hverandre da Tom hadde vært skilt i 2 år og falt pladask. Jeg visste han var sterilisert, men visste også at man kunne reoperere. Tom var åpen for tanken, og jeg hadde alltid ønsket meg barn. Mange barn!
Den første reoprasjonen ble gjort i november 98 og legen mente vi ville ha gode sjanser for et vellykket resultat. Når Tom endelig kom seg litt, startet prosjekt "baby-laging". Men den ene måneden etter den andre kom og gikk, og mensen var like trofast på plass hver fjerde tirsdag mellom klokka 10 og 12. Tilslutt kontaktet vi en androlog. Kunne det være at operasjonen ikke var vellykket? En maidag i 99 satt vi håpefulle på et legekontor i Oslo. En sæd-prøve ble levert. Resultatet var nedslående. Jeg kunne aldri bli gravid på vanlig måte med Tom som barnets far. Sæd-kvaliteten var så dårlig etter at anti-stoffer hadde dannet seg etter steriliseringen. Alternativet vårt var prøverør og da en metode som kalles mikroinjeksjon eller ICSI. Ved ICSI blir en sæd-celle som ser bra ut, ført inn i egget med nål. Ved vanlig prøverør eller IVF som det også kalles, finner sæd-cellen selv veien inn i egget Det var mulig at Tom måtte ta ut sæd-celler operativt også, en metode som ikke er tillatt i Norge. Det eneste positive var at legen mente vi burde ha gode sjanser da jeg var såpass ung. Man blir fort "gammel" i prøverørs-sammenheng.
Etter denne beskjeden fikk jeg virkelig erfare hva uttrykket: "En bøtte kalt vann over meg" betydde. Det føltes virkelig slik. Jeg kjente blodet forlot ansiktet, og jeg ble helt nummen i kroppen. Hva snakket han om? Prøverør, ICSI, alt dette tekniske, skulle vi virkelig gjennom noe sånt? Stemningen i bilen hjemover var taus og trykket. Dette var noe vi måtte få fordøye selv først. Jeg tok det nok aller hardest. Han hadde jo tre barn, jeg ingen - og nå var plutselig mine mulighet til å bli mor betydelig redusert. I forelskelsens rus, hadde jeg ikke tenkt på at dette skulle bli SÅ vanskelig. Jeg hadde hørt om flere andre som hadde tatt reoperasjon etter sterilisering og disse hadde jo fått både et og to barn. Like lett skulle det altså ikke bli for oss.
Da det første sjokket hadde gitt seg, satte vi igang. Vi måtte til Sverige eller Danmark hvis spermien måtte tas ut operativt. Det var liten vits i å stå på venteliste i 2 år her i Norge for offentlig behandling hvis vi likevel tilslutt måtte utenlands pga. det norske regelverket. Vi valgte en dansk klinikk som kunne vise til gode resultater over lang tid. Søknad ble sendt og noen få enkle prøver av meg ble tatt. Heldigvis, alt var bra med meg.
Nå gikk det unna. Allerede i august samme år var vi igang. Hormonspray skulle pustes inn tre ganger daglig for å sette min egen hormon-syklus "ute av spill". Deretter måtte jeg sette en sprøyte daglig i låret eller magen for å få fram mange store egg. Det gikk over all forventning. Stikkingen ble en vane - så utrolig det enn høres ut. Etterhvert satte jeg dem selv. Etter 13 dager var eggposene endelig store nok, og vi reiste ned til klinikken i Århus. Forventningene våre var enorme! Nå skulle vi endelig få barn, dette kunne bare ikke gå galt! 14 egg ble tatt ut, bedøvelsen gjorde sitt til at jeg nesten ikke kjente noe. Tom var sjeleglad, han slapp operativt uttak av sædceller. Så han kunne "gjøre sitt" i et beger og ferdig med det. All ære til mennene som klarer dette under et sånt press! I andre etasje ventet laboranten og eggene. To dager etter møtte vi igjen på klinikken. Joda, dette så bra ut, 4 befruktede egg. To ble plassert i magen og to ble fryst ned til et evt. seinere forsøk. Så var det hjem for og slappe av og "ruge" på våre to små.
Vi var kjempe-optimister og var helt uforberedte på nedturen som kom. Men den kom, og slo oss nesten overende. Mensen meldte sin ankomst med full styrke dagen før jeg skulle ta testen som er en blodprøve.
Etter tre måneder bet vi tennene sammen og satt igang igjen. Resultatet denne gangen var helt likt forrige gang. 14 egg ut, 4 befruktet, to til fryseren og to i magen. To uker sneglet seg av sted, ingen tegn til den etterhvert så forhatte mensen. På testdagen ringte vi labaratoriet på sykehuset her vi bor og fikk høre resultatet av HCG-prøven som alle "prøvere" må ta. Gravid!!!!!!
Vi svevde på rosa skyer helt til klinikken "vår" hadde analysert blodprøven. HCG-tallet skulle ha vært litt høyere med tanke hvor langt jeg var på vei, men alt håp var slettes ikke ute - dette kunne likevel gå bra. Utviklingen på noen embryoer kunne være litt treg i starten. Ny HCG skulle tas to dager etterpå for å sjekke om verdien steg. Rett ned på jorda igjen, og rett ned på sofaen. Vi gråt, vi ba, vi håpet. Tanken på at dette ikke skulle gå var grusom. Men livet kan være grusomt dessverre, etter 7 uker aborterte jeg. Embryoet klarte seg ikke. Deretter gikk ferden for min del, rett ned i kjelleren.
17. mai lå jeg godt begravd under dyna. Dette var en dag for folk med barn følte jeg. Jeg ble ordentlig deprimert og syntes livet ble tungt å leve. Jeg, en ressurssterk og livsglad jente, med jobb jeg trivdes i, gode venner og en enestående familie. Dette hadde jeg ikke i min villeste fantasi trodd jeg skulle oppleve. Barnløsheten min ble det som overskygget alt annet. Jeg opplevde en intens redsel for det å aldri få barn. Aldri bli mor. Denne følelsen tror jeg ingen andre fullt ut kan forstå enn ufrivillig barnløse.
 Tom gjorde et siste desperat forsøk på nok en reoperasjon for om mulig å kunne forbedre kvaliteten noe. Etter den første operasjonen var det nemlig bare den ene sædlederen som var blitt åpen. Men dessverre, det var til ingen nytte. Hans "svømmere" svømte like dårlig som før.
Månedene sneglet seg av sted og snart var tiden inne for at vi måtte igang med vårt tredje og siste forsøk. Vi hadde kjøpt tre forsøk på en privat klinikk i Danmark, og disse måtte brukes innen ett år. Jeg pustet inn hormonsprayen og satte sprøytene, mens jeg prøvde å ikke tenke. Ikke tenke på at jeg kanskje aldri ville bli mor noen gang. Dette var en altoverskyggende redsel som lå som en stor knute inni meg. Kanskje aldri få se det først smilet, de første skrittene, høre noen si mamma til meg for første gang. Lage istand barneselskap og sitte stolt med tårer i øynene på skolens jule-avslutning mens poden stotrer seg gjennom et dikt. Skulle virkelig jeg aldri få oppleve alle disse gledene og alle de andre gledene som følger med et barn??
Hvis vi ikke lykkes denne gangen, hva skulle jeg gjøre?? Valget ville jo etterhvert bli - skal jeg leve barnløs sammen med mannen jeg elsker, eller satse på engang å treffe en annen som jeg kunne få en familie med?? Et umenneskelig valg, synes jeg. Med til historien hører det at vi ikke er gift, og at innen vi hadde vært gift i to år, (som er et krav for adopsjon) ville Tom være over aldersgrensen på 45 år som er for å kunne få adoptere barn. Hadde det ikke vært for disse faktorene, hadde vi godt kunnet tenke oss å adoptere. Men nå sto det siste forsøket vårt for tur.
Vi reiste til Danmark, la oss inn på hotellet, satte den siste eggløsningssprøyta, så litt på TV, sov litt. Alt dette uten at jeg egentlig følte jeg var helt tilstede. Vi reiste til klinikken dagen etter og tok ut 5 egg. En liten nedtur bare der, for de andre gangene hadde jeg hatt 14 egg hvorav bare 4 hadde latt seg befrukte. Vi reiste tilbake inn til byen og ventet og ventet....
De to neste dagene sneglet seg avsted og endelig satt vi på klinikken igjen og skulle få dommen. Fire befruktede egg, sa legen med et stort smil. "Her har vi to flotte egg til å sette inn og også to til å fryse ned."
Vel hjemme igjen med to egg i magen, inntok jeg "ruge-stillingen" på sofaen. Optimismen hadde steget betraktelig. 14 dager sneglet seg avsted. Det var tid for ny blodprøve. Tom fikk permisjon fra jobben (han jobber i nordsjøen) for å komme hjem når vi skulle få resultatet. Jeg gruet meg forferdelig. Jeg visste så altfor godt at verden ville rase i hodet på meg igjen hvis vi også skulle mislykkes denne gangen. Mensen hadde det ikke vært tegn til enda, men det i seg selv er ikke et sikkert tegn når man har gått på hormoner i lang tid.
Jeg skalv i stemmen da jeg ringte laboratoriet for svaret på HCG-prøven. Hjertet slo så hardt at jeg trodde naboen ville kunne høre det. Denne gangen visste jeg at verdien på HCG skulle ligge mellom 100 og 350 for å indikere et positivt resultat. Da jeg aborterte var verdien 70.
"Et øyeblikk", sa stemmen i andre enden da jeg fremsa mitt ærende" Joda, den er ferdig analysert. Vi har målt verdien til 237." "237," nesten ropte jeg inn i røret, "men da må jeg jo være kjempegravid". Stemmen i andre enden lo litt og sa at - jo du er nok det. Jeg fikk lagt på røret, så på mannen min og dermed brast vi i gledestårer begge to. For en herlig følelse! Denne gangen ville alt gå bra, det bare visste vi.
To uker etterpå var det tid for ultralyd. Vi var nervøse begge to. Nå skulle det sjekkes om fosteret virkelig satt i livmoren og ikke i en eggleder, om det utviklet seg som det skulle og om det var en eller to der inne. Jeg la meg på benken som så mange ganger før, legen satte igang. Jeg torde ikke se på skjermen, men knep øynene hardt igjen med forrige gang friskt i minne. Legen trakk pusten - og ut kom ordet jeg aldri glemmer: "Gratulere"! For et fantastisk ord å høre. Tårene trillet litt igjen både hos meg, Tom og til og med hos legen vår som hadde fulgt oss på alle opp og nedturer. Vi fikk se en liten bylt der inne. Det var en helt utrolig opplevelse som ikke lar seg beskrive med ord! Vi fikk med bilder av den lille skapningen og viste det stolt frem til familie og venner.
Svangerskapet sneglet seg fram. Vi var utålmodige og ikke så lite nervøse heller, men alt så bra ut hele veien. Vi fikk utrolig god oppfølging av lege, gynekolog og jordmor. Og endelig, en deilig maidag så vår så etterlengtede datter dagens lys. Hun er blitt en ordentlig sol-stråle og livet er blitt helt anderledes for oss. Jeg gleder meg nå til hver dag jeg våkner opp til. Livet mitt har fått en ny mening. Dagene er gode igjen. Nora er blitt 8 måneder nå og holder på å "rydde" litt i bokhyllen bak meg mens jeg nå sitter å skriver dette.
Vår historie ender godt og mange andres også, men dessverre ikke alles gjør det. Det finnes så mange der ute som strever, faktisk så mange som 70 000 til 80 000 par. Nedsatt sæd-kvalitet er blitt et økende problem i vårt samfunn. Mitt oppi dette har da altså politikerne valgt å fjerne støtten til assistert befruktning. Barnløse må nå betale for alt selv. Et forsøk med medisiner koster nå ca. 30 000 til 40 000 kroner. Mange må ha 3-4 forsøk før de lykkes.
Vi har betalt for alt selv. Vi valgte privat isteden for offentlig behandling fordi vi orket ikke stå på venteliste i to år, dessuten var muligheten der for at Tom måtte gjennom operativt uttak av sædceller. En uventet arv ga oss denne muligheten. Mange vil vel også si at dette får vi betale selv, Tom steriliserte seg jo av egen fri vilje og får ta følgene av dette. Det kan jeg til en viss grad være enig i. Vi var heldige, vi hadde muligheten til å betale de nesten 100 000 kr. reoperasjoner og prøverørsbehandlinger har kostet. Ikke alle er så heldige.
Mitt hjerte gråter i dag for disse som ser drømmen om et barn svinne hen fordi de vet at de aldri vil ha muligheten til å skrape sammen en sum i denne størrelsen. Livet føles urettferdig og tungt når "alle" rundt deg får barn, men ikke du. Nå har politikerne gjort det enda verre ved å ta fra veldig mange muligheten til i det hele tatt å få prøve og skaffe seg en familie.
Å få barn er ingen selvfølge sier mange, men er det riktig at bare de med penger skal få muligheten til å prøve? Hva slags samfunn er det da vi får? Politikerne snakker om likhet, men legger opp til at Kong Salomon har muligheten til å få barn, mens Jørgen Hattemaker må leve like barnløs.
Tenk at vi i velferds-Norge har politikere som setter nesa i sky og sier - jasså, du trenger hjelp for å få barn, du har ikke penger til å betale det selv? Nei da får du heller la det være. For en arroganse! Barnløse betaler faktisk også skatt. Hvis en storrøyker blir syk, får han selvsagt behandling. Og det uten at regningen blir servert. Slik skal det selvsagt være også, men hvorfor ikke gi behandling når noe er galt med eggstokkene, egglederne eller sæd-kvaliteten? Hvorfor springer da politikerne etter dem med regningen? Jeg forstår det ikke. En ting vet jeg sikkert, de har gjort livet til veldig mange barnløse mye verre. Jeg håper inderlig de omsider tar til vett og at barnløse får egenbetalinger de kan klare å få barn med! En oppfordring til alle barnløse og andre som ser urettferdigheten her: Bruk stemmeretten fornuftig ved neste stortingsvalg!
I skrivende stund er vi akkurat kommet hjem fra Danmark etter et forsøk med opptinte egg. Vi var heldige og fikk satt inn hele tre egg. Så nå er igjen dagene lange mot graviditetstesten som skal tas den 1. februar. Vi håper selvsagt å kunne gjøre Nora til storesøster, men uansett hvordan dette går, jeg blir aldri barnløs igjen!
Â
Denne historien er innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
