Barnløshet
Jeg satt og så på gamle videoer i dag, og gledet meg over alle mine små tantebarn som har vokst seg så stor siden den gang. Disse videoklippene var tatt opp for en 8-10 år siden, og viste mine nieser i vill lek som små-unger i 1-2-3 års alderen. Minnene fra den gang er mange, og gode.
Og mine tantebarn har gitt meg mange gleder gjennom livet. På disse videoklippene tripper jeg rundt dem og småprater med dem hele tiden, de får sitte på fanget og blir kost med hele tiden. Jeg ser strålende ut, til tross for at jeg faktisk ikke var det. Bildene er nemlig tatt opp den dagen jeg kom hjem fra sykehuset etter en uke der. Jeg hadde så vidt lært meg å ” gå oppreist” igjen, etter å ha tråkket meg fremover som en krumbøyd i flere dager. Men med disse ungene rundt meg så var jeg altså i tipp-topp stand igjen..
Grunnen til at jeg hadde vært på sykehuset var et svangerskap utenfor livmoren. Når det kommer på trykk, så ser det så enkelt ut, men da jeg stod midt oppe i det, var det så langt fra noe slikt. Jeg hadde bare så vidt fått klarhet i at jeg var gravid da jeg fikk de forferdelige smertene. Etter en stund dro vi innom sykehuset for å finne noen årsak til mitt problem. Til å begynne med mistenkte de til og med at jeg ikke kunne være gravid, for livmoren var ikke så stor som den skulle. Men jeg kunne fortelle at vi hadde tatt to ulike graviditetstester, og det måtte da vel bety noe, når begge slo ut positivt. De bestemte seg til slutt for å ta en ultralydundersøkelse av meg, og fordi jeg stadig klaget over smerter bare på den ene siden, kunne de finne ut at min ene eggleder var blitt blokkert av et voksende egg.
Plutselig skjedde alt i lynets hastighet. Jeg ble innskrevet, fikk en hel masse spørsmål og vekt, lengde, allergier og når jeg sist hadde spist, og før jeg nesten visst ordet av det så lå jeg på operasjonsbordet.
Etterpå fikk jeg vite at det var på nære nippet. Hvis egget hadde vokst litt til, sprengt egglederen og kommet ut i bukhulen, så kunne jeg faktisk ha mistet livet..I stedet lå jeg der ør og fortumlet og med et fint snitt over magen. Men de kunne forsikre meg om at det var et bikinisnitt, så det ble ikke så mange som kunne se det til vanlig.. Likevel må jeg nok innrømme at det var noe jeg ikke var så alt for bekymret over akkurat da. Sorgen over ikke å være gravid lenger var faktisk mer i tankene mine. Og den sorgen kom til å følge meg i flere år..
Det viste seg nemlig etter hvert at vårt ønske om å få egne barn ikke skulle bli så enkelt å innfri. Jeg ble gravid gang på gang, og det endte alltid i ”katastrofe”. Husker spesielt en gang da jeg vel hadde kommet meg inn i den 20.svangerskapsuken, og vi hadde feiret julehelgen med stor ståhei. Vi hadde så vidt nevnt det for hele familien at nå ventet vi å bli flere en gang i mai, og jubelen ville ingen ende ha. Da hadde vi vært gift i vel 1 1/2 år, og det var visst flere som ventet på familieforøkelse hos oss. Men heller ikke den gangen gikk det bra. Vannet gikk i senga hjemme, og da vi kom frem til sykehuset med ambulansen var det ingenting de kunne gjøre der. Så jeg ble sendt til gynekologisk avdeling for utskraping, i og med at fosteret bare var 20 uker, så kunne de ikke gjøre noe for det på kuvøseavdelingen likevel. Etter at jeg hadde mistet det tredje fosteret begynte sykehuset med utredninger av meg. De mente at min manns sæd-kvalitet måtte være av beste sort, siden jeg ble gravid straks jeg satte i gang. Så feilen måtte altså ligge hos meg.
Jeg måtte gjennom en hel masse utredninger, prøver, tester og spørsmål. Det var fremdeles ingen som kunne fortelle meg hvorfor jeg ikke klarte å fullføre et svangerskap. Fortvilelsen var hverdagskost. Jeg hadde tårer i øynene hver gang jeg gikk forbi en barnevogn, og fikk øye på mødre med sine barn, stolte som de hadde rett til å være. Selv tok jeg det som en selvfølge at alle andre kunne få barn, bare ikke jeg. Og både desperasjonen og lengselen etter et eget barn vokste meg nesten over hodet. Etter hvert kom det også kommentarer som såret meg. Ingen kunne vel forstå hvor hardt jeg tok det når folk i bekjentskapskretsen i forbifarten nevnte at nå var det vel på tide å få egne unger for oss også. Var det ikke det vi ønsket oss aller mest, kanskje?. Når noen av våre venner fortalte oss nyheter om at de var gravid, sa jeg aldri et vondt ord, men inni meg tenkte jeg alltid at de ikke burde være så sikker på at alt skulle gå bra bare fordi de hadde fått en positiv graviditetstest. Selv verken fortalte jeg nyheten eller turte jeg å tro at det skulle gå bra lenger. Hvis jeg nå i ettertid skulle fortelle noen at jeg faktisk har vært gravid ni ganger, så er det vel de færreste som vil tro meg. Men det er nå likevel en realitet.
Det ble noen underlige år. Jeg elsket mine tantebarn, til tross for at jeg til tider var fylt av en pinefull sjalusi over det faktum at min søster og min svigerinne fikk barn på løpende bånd, mens jeg ikke var i stand til å få til ett eneste levende vesen. Jeg kjempet mellom tankene på aldri å kunne bli foreldre, og det faktum at så lenge jeg i det hele tatt ble gravid så hadde jeg et stort fortrinn i forhold til alle dem som ikke fikk til det en gang.. Legene gjorde det de kunne for å finne ut hva som feilte meg, eller i alle tilfeller hvilke feil det var som gjorde at jeg ikke klarte å gjennomføre de 40 ukene et svangerskap skulle inneholde .Jeg fikk komme inn i varmen på avdeling for barnløshet, og der fikk jeg hormonsprøyter hver gang jeg var gravid på nytt.
Svart humor er en del av sjargongen blant dem som ikke klarer å få barn sånn helt på egen hånd, og slik ble det etter hvert for oss også. Vi overlevde ved å vri problemene over til noe moro. Hos oss hadde vi mye gøy med det faktum at jeg faktisk ble gravid. Legene sa det mer enn en gang at jeg måtte ha tilgang til sæd av verdensklasse, jeg som klarte å bli gravid bare uker etter at jeg hadde mistet mitt forrige foster. Og nå i ettertid kan jeg også se at vi nok overlevde på den måten å tenke på. Det hjalp på det faktum at ingen klart kunne gi oss svar på det vi aller helst ville vite; Kunne vi noen gang bli foreldre?
Vi prøvde å innrette oss etter det faktum at vi ikke kunne vite noe om hva fremtiden ville bringe. Likevel var det vanskelig å konsentrere seg om hverdagslivet. Jeg studerte, men klarte slett ikke å konsentrere meg om studiene. Vi prøvde å glede oss over hvor enkelt og ukomplisert livet var uten barn, vi reiste ofte bort på besøk og prøvde holde kontakten med våre venner. Til tross for dette, sank vi hele tiden ned i depressive perioder, særlig når vi hadde vært i kontakt med venner som hadde eller skulle ha barn. Livet ble forferdelig. Jeg kompenserte med å jobbe mye om kveldene og i helgene, og det hjalp litt på selvmedlidenheten. Men helt å kvitte meg med tankene om at alle andre var så mye heldigere enn oss, det klarte jeg ikke.
Livet mitt fikk mening når jeg fikk besøke og fikk besøk av tantebarna. Det var så godt å se hvordan disse små jentebarna stadig vokste til og lærte nye ting. De har alltid vært flink til å involvere meg i sine liv, og det har kompensert litt på savnet av egne barn.
Etter fire års prøving og feiling så det endelig ut til å bli vår tur. Jeg hadde kommet vel gjennom de første 24 ukene, som regnes for den nedre grense for at et barn skal overleve utenfor mors liv. Jeg hadde fått masse hormonsprøyter og vært innom til flere tidlige ultralyd-undersøkelser. Legene begynte å slappe av på mine vegne, dette så rett og slett ut til å gå den riktige veien.
Likevel i min 25 svangerskapsuke begynte mine første rie-tak. Jeg oppsøkte lege-teamet på sykehuset, og der kunne de konstatere at fødselen allerede hadde begynt. Igjen skjedde alt i høyt tempo. Jeg var nesten sikker på at nå skulle det altså gå galt igjen, men heldigvis så tok jeg altså feil. Jeg ble innlagt, fikk satt på en tråd for å holde livmormunnen lukket, og fikk beskjed om å holde sengen i alle fall til riene hadde sluttet. Det tok to måneder. Hele tiden pendlet jeg mellom håp og fortvilelse. Jeg ble kjent med mange gravide, og vi utvekslet erfaringer. Det er merkelig så mange som har hatt problemer med det å bli og være gravid, uten at noen har hørt om det før, kanskje er dette med problemer i svangerskapet et ikke-tema..
Jeg beholdt barnet i magen til jeg var 36 uker på vei. Da ble tråden de hadde festet på meg, fjernet, og vår lille datter fant det for godt å bli født. Etter en ny utredning kom legene frem til at noe av årsaken til alle mine aborter var at jeg hadde en svak livmorhals, og hvis de fortsatte å sette på meg tråd ved hvert svangerskap, så skulle jeg klare brasene på egenhånd . For en gangs skyld hadde de rett. Mine tre døtre er gleden i livet mitt. De kom med to års mellomrom begge gangene, og jeg fikk satt på tråd for å forhindre for tidlige rier. Så snart trådene ble tatt av, kom jentene til verden. Og nå er det slutt for vår del. Jeg har alle de ungene jeg noen gang ønsket meg, og selv om jeg innerst inne kanskje ønsker meg en liten gutt også, så er oppgaven med å oppdra og utdanne alle disse jentene kanskje mer enn jeg kan klare allerede..
Selv nå, mange år etter kan jeg fremdeles kjenne følelsene av maktesløshet sige over meg når ordet barnløshet blir nevnt. Det innebærer så mye, og er så utrolig vondt og opprivende for dem som står midt oppe i det. Selv fikk vi en positiv utgang, men det er slett ikke alle som opplever det. Likevel skulle jeg ønske at min historie kanskje kan gi noen håp, håp om at det finnes lys i tunnellen, hvis man bare tar seg tid til å lete etter det.
Denne historien er innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| Neste > |
|---|
