Ungdomstiden
Heldigvis hadde jeg en mamma som visste akkurat hvordan jeg hadde det, og lot meg rase så mye jeg ville når jeg trengte det, for så å komme inn og trøste meg når hun følte det var på tide. Og selvfølgelig måtte vi unge også den gang alle ha meningers mot. Vi måtte til enhver tid ta stilling til alt som foregikk i verden. For slik følte vi oss vel ganske voksne. Men på samme tid, tror jeg nok vi var svært fornøyd med at det ikke ble krevd at vi skulle stå for våre meninger når det virkelig blåste, for da kunne våre så bastante standpunkt like gjerne snu etter vinden, og blåse bort så fort som de hadde kommet.. (Noe som kanskje tydet på at vi slett ikke var så modne som vi ville ha det til.) I ettertid har jeg selvfølgelig sett at jeg hadde langt å gå for å bli voksen. Men den gang føltes det fra tid til annen at jeg virkelig var det. Og kanskje er det slik det skal være. Vi skal gjennom en lang, lang prosess for å bli voksen. Og det er alle erfaringene vi tar med oss på veien som gjør oss voksne og i stand til å ta de avgjørelser som er viktig for oss som voksne individer. Gjennom hele ungdomstiden har jeg for eksempel tatt en utdannelse, og nå som voksen kvinne på 31 år, kan jeg kjenne at jeg kanskje ikke valgte helt riktig utdannelse, og at det rett og slett ikke er noe for meg. Men hvem vet egentlig noe slikt som 15-16 åring! De aller færreste , spør du meg. Derfor er det også at livet på en måte blir litt av et sjansespill. Vi møter mennesker og lærer ting som bearbeider oss, og gjør oss til dem vi er i dag. Håper bare at alle ungdommer finner de riktige menneskene å "bearbeides av", slik at de kan komme ut av ungdomstiden med sine gode holdninger i behold. Som voksen har man ansvar og forpliktelser. Man vet hva det vil si å måtte stå til ansvar for sine handlinger til enhver tid. Som ung kreves det langt mindre, og man har færre forpliktelser, og det fører kanskje til at omgivelsene regner med at alt er så bra som det kan bli. (Kanskje de ikke er i stand til å ta på seg flere byrder, også for dere unge?..) Men det betyr ikke at dere skal late som om alt er bare bra. Men man må ta hensyn til hverandre alle veier. Og huske på at det ikke var noe bedre før heller, det var bare annerledes. Og det kan kanskje alle og enhver lære av: Verden forandrer seg. Det er nye ting å ta stilling til for oss voksne også. Hjelp oss litt med omstillingene. Vi er ikke så flink til det lenger når vi har vokst ferdig… Det viktigste er vel å ta hensyn til hverandre og alles særegenheter, er det ikke?. De unge er slett ikke frekke når de er ærlige. Men ta hensyn til at noen kan bli støtt av å høre at "Jeg har det så fælt for jeg har ingenting å gjøre", mens de du sier det til kanskje har så alt for mye å holde på med, at timene på dagen ikke strekker til. La oss ta hensyn til hverandres egenart. De unge er for viktige til at de skal miste enhver moralsk og etisk rettelinje fordi de ikke får nok støtte. La oss alle være der for hverandre!!
Aldri senere har livet mitt vært så fylt av berg og dalbaneopplevelser. Den ene dagen var jeg "kongen på haugen" og visste og kunne alt, den neste var jeg bunn ulykkelig, og følte meg som verdens taper. Jeg kunne være trist og lei den ene stunda, for så å sprute ut i krampelatter over ett eller annet i neste sekund.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige |
|---|
