Pernilles skolestart
Da Pernille begynte på skolen i fjor høst, var vi alle spente på hvordan det ville gå. En så stor skole med så mange elever måtte jo bli en enormt stor forandring fra å være i barnehage for en liten sårbar 6åring, tenkte jeg.
Første skoledag, mor, far, lillebror, farmor og Pernille stod spent og ventet på å bli kalt opp og henvist til det nye klasserommet. Vi hadde på forhånd blitt presentert for lærerene og fått beskjed om hvilken klasse Pernille skulle begynne i sånn at hun kunne forberedes på det. Da hun er et barn med adferdsvansker så må man ta visse forhåndsregler.
Så skjer det som ikke burde skje. Pga. at det er for mange barn så har de delt opp i 3 klasser istedenfor 2. Pernille er en av de elevene som må flytte klasse. Hun skal begynne i 1c istedenfor 1a. Ingen elever hun kjenner og helt fremmede lærere. Jeg ble helt sjokkert og gikk direkte til sosiallæreren for å konfrontere henne med dette. Det eneste hun kunne si var at det bare ble sånn og vi får gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg sa klart i fra at dette var uakseptabelt og veldig dårlig gjennomtenkt av folk som i utgangspunktet er utdannet og skal har mye erfaring med barn med spesielle behov. Tok deretter kontakt med P-P-t og forklarte situasjonen der. De ble også veldig overrasket for på møtet de hadde hatt med skolen før skolestart, så hadde sosiallærer garantert at de skulle gjøre sitt beste for at Pernille skulle få en trygg og forutsigbar skolestart.
Pernille selv taklet denne forandringen veldig dårlig og det var rett og slett et slit hver dag jeg skulle levere henne. Hun fikk raseri anfall i klasserommet og stakk av opp til flere ganger. Jeg kom for sent på jobben ganske ofte for det var ingen på skolen som kom for å avlaste meg når jeg leverte henne, selv om skolen hadde fått innvilget en person som skulle følge opp henne. Denne personen var da heller mer opptatt med å sitte rundt bordet og prate med de andre elevene. Pernille ble sett på som klassens sorte får og behandlet deretter.
En dag jeg hadde fri fra jobben bestemte jeg meg for å stikke innom skolen for å se hvordan det gikk med Pernille. Da jeg kom inn i skolegården var det friminutt og alle barna lekte og hadde det gøy, bortsett fra Pernille. Hun stod i en krok for seg selv og gråt. Ingen lærere så henne, hun stod der helt alene. Jeg gikk bort til henne og satte meg ned på huk, så spurte jeg hvorfor hun gråt. Da sa hun at jeg hadde jugd for henne og lurte på hvorfor jeg hadde gjort det. Jeg prøvde så godt jeg kunne å forklare henne at av og til så blir ikke ting som man alltid har planlagt og at forandringer kan jo også være bra. Forklarte henne at nå har hun jo muligheten til å bli kjent med nye mennesker og få flere venner. Etter vår lille samtale ble vi enige om at hun i allefall skulle prøve. Så snakket jeg med lærerene hennes om hvorfor ingen hadde sett Pernille stå der helt alene. De sa de hadde prøvd å snakke med henne, men at ingenting hjalp så de bare lot henne få være i fred.
Pernille er et barn som har et stort behov for oppmerksomhet og hun trenger personer rundt seg som ikke gir henne opp, men er der og ”maser” på henne helt til hun snakker ut om det som plager henne, hvis ikke hun får snakket ut, så sperrer hun det inne i seg og resultatet kan bli depresjon eller raserianfall.
Så var det en gang min venninne som har tvillinger på samme alder på samme skole som Pernille ringte meg. Hun kunne fortelle meg at hennes barn hadde sagt at Pernille ble mobba av 3 gutter på skolen fra 3-5 klasse. Disse guttene hadde bindt henne fast i et lekestativ og løpt rundt henne mens de hadde ropt ”Pernille skal dø, Pernille skal dø!” Dette hadde etter tvillingguttenes forklaring skjedd 2 ganger.
Jeg ble enda en gang sjokkert over hvor lite lærere og andre som jobbet på skolen var oppmerksom. Etter å ha snakket med Pernille om dette og fått bekreftet at det var sant, gikk jeg direkte til lærerene hennes og tok det opp med dem. De sa de kunne ikke gjøre noe med det og henviste meg til lærerene til disse guttene som hadde mobba Pernille. Jeg ble paff. At det går ann å være så likegyldig!!! Jeg prøvde gang på gang å få tak i rektor og sosiallærer for å ta opp alt jeg hadde erfart den korte tiden Pernille hadde gått på skolen, men hverken rektor eller sosiallærer var å få tak i. Det virka nesten som om de prøvde å unngå meg.
Nå var det sånn at jeg kjente mor til en av disse guttene og jeg tok kontakt med henne og forklarte hva som hadde skjedd. Hun ble glad for at jeg kontaktet henne og lovet meg at hun skulle prate med sin sønn og de andre foreldrene. Guttene mobba ikke Pernille etter dette.
Så en dag når jeg henter Pernille på Sfo kommer hun mot meg og er i strålende humør. Det har nå gått 3 uker siden hun begynte på skolen. Det viser seg at hun har fått mange nye venner i klassen og trives godt. Problemet nå er at jeg har fått beskjed om at vi skal flytte. Vi har fått kjøpt oss leilighet. Pernille har vært klar over det lenge at vi skal flytte, men hvordan vil det gå nå som hun endelig begynner å ha det bra?
Så blir jeg innkalt til møte med P-P-t. De har fått beskjed fra skolen om at de vil involvere barnevernet. De mener at far stiller for dårlig opp og at barnevernet bør vurdere at Pernille skal settes i besøkshjem de helgene far skal ha henne. Jeg hadde kontakt med barnevernet fordi min sønn er i besøkshjem, derfor ba jeg om et møte med dem og fortalte hva P-P-t hadde fortalt meg. Barnevernet mente at dette var uprofesjonelt gjort av skolen og at de hadde ingen grunn til å komme med en slik bekymring. Far til Pernille stiller det han kan og er en stabil person i Pernille’s liv nå. Dette var nok et desperat forsøk fra skolens side å rette opp sine ”feiltrinn” ved å prøve å vise empati på en helt merkelig måte som jeg ikke forstår noe av. Pernille gikk på denne skolen i 1 mnd.
Etter mange overflyttingsmøter mellom skoler, Nic waal og P-P-t, er Pernille klar for å skifte skole. Den nye skolen har sørget for at hun kommer i en klasse der hun kjenner en av elevene fra før. Til å begynne med går ting greit og Pernille trives på sin nye skole, men etterhvert begynner hun å savne sine gamle venner og vil ikke gå på den nye skolen mer. Vi prater mye om dette og jeg forklarer henne at savnet vil nok alltid være der, men det vil bli lettere å leve med etterhvert som tiden går. Vi ble enige om at vi kunne besøke den gamle skolen innimellom.
I dag har det gått seg til. Pernille trives her hvor vi bor nå. Hun har mange gode venner og koser seg på skolen. Hun sliter litt av og til, men vi er mange voksne rundt henne som drar i samme retning og da blir det lettere å være Pernille.
Dette er en historie vi har fått innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
