En tidligere rusmisbruker føder barn
 
Jeg fødte på St Olavs hospital fordi jeg hadde en leilighet i trondheim på den tiden. Jeg angrer så sterkt på det nå - at jeg valgte å være der. Jeg hadde et rusproblem før jeg ble gravid.
Jeg sluttet vel omkring det øyeblikket jeg ble gravid, uten at jeg visste at jeg var gravid. Det tidligere problemet holdt jeg aldri skjult - hverken for legene eller jordmora under hele svangerskapet. Det ble t.o.m. skrevet på de papirene som jeg gikk rundt med hele tiden. På føden var de helt utrolige, de var kjempekoselige, og gjorde alt de kunne for at jeg skulle ha det bra - og at alt skulle gå bra.
Â
Det var på barsel jeg møtte den harde virkeligheten..
Det begynte da de på barsel oppdaget hva som sto på papirene mine. Plutselig begynte de å oppføre seg rart. Det var meget tydelig at de mente de hadde med en ekte junkie å gjøre. De ville prate masse om mitt "forhold" til dop, og enda jeg prøvde å forklare at det ikke lenger eksisterte noe slikt forhold, og at jeg hadde lagt det bak meg - og at jeg ikke hadde rørt noe som helst siden jeg sluttet. Jeg fortalte og at jordmor visste om alt, og kunne så og si bekrefte at dette faktisk var sant. Likevel trodde de meg ikke.
Fødselen min var hard. Jeg hadde min mor med meg. Etter fødselen dro hun etter et par timer, og jeg skulle da sove å slappe av. Ayla begynte å gråte etter ei stund, og jeg klarte ikke å roe henne. Hun klarte ikke å få tak i puppen. Etter 16 timer med fødsel var jeg passe utmattet - og ble veldig fortvilet. Det endte med at jeg måtte "ringe" på hjelp. Dette tok de som et bevis på at jeg ikke taklet mammarollen fordi jeg var narkoman...
Da jeg hadde vært på barsel i en dag - var det fortsatt knapt med søvn. Når Ayla først klarte å få tak i puppen, ville hun kun bli værende der, ellers gråt hun. Jeg visste ikke hva som skjedde - eller hvorfor. Jeg trodde jeg gjorde noe galt, siden den eneste gangene hun slappet av, var når hun lå der og "spiste".
Jeg ble kalt inn til barnelegen, som man jo skal. Barnelegen sjekket og sjekket og sjekket ayla, mens han klødde seg i hodet og mumlet for seg selv:"Det er jo ingenting galt..?" "Hm.. la meg se.. nei, ingenting her heller.." mens jeg sto der og skjønte ingenting om hvorfor han ville finne noe galt på henne? Hun kom ut med navlestrengen rundt halsen, og pustet ikke de første 2 min, men det hadde de allerede sagt at var helt i orden, hun kom seg fort.
Andre dagen ble jeg på nytt kalt inn til barnelegen, denne gangen skulle han og ei som jeg tenkte skulle virke som min "fortrolige" der inne, prate med meg om mitt misbruk av narkotika....Jeg hadde null lyst til å prate om dette, da alt jeg ville gjøre var å slappe av og prøve å svelge at jeg var blitt mamma. Jeg jattet likevel med som best mulig. Jeg prøvde å være tålmodig der jeg sto. Jeg prøvde å forklare rolig gang på gang, være ærlig med hva jeg hadde vært bort. Jeg forklarte om når jeg sluttet, og mine tanker om det nå.. Selv om jeg var sliten, så jeg jo at det ikke nådde fram. De spurte om så mye teit at jeg hadde bare lyst til å gråte. Jeg ville jo virke "normal" på dem også, de sto der tross alt med datteren min i hendene.
De begynte å formane en masse, og til slutt sa barnelegen at jeg måtte avgi tisseprøve før jeg kunne dra hjem. Ble skikkelig fortvilet. Jeg skjønte jo at dette kanskje var rutine eller noe, men det burde da vises på meg eller Ayla om jeg forsatt var den junkien de trodde jeg var?? Jeg sa at det var greit såklart, jeg hadde jo ingenting å skjule.
Timene gikk, og jeg fikk besøk. Denne barnelegetimen hadde vært kl 10. Da kl var 18 var min mor og søster der. Hele dagen hadde jeg sjekket bleia til Ayla (på utsiden, og tittet så vidt innom kanten) men det ble aldri antydning til bløtt. Da kl var 18 fant jeg ut at jeg måtte nesten skifte bleie uansett om det var noe der eller ikke. Jeg må bare tilføye at de siste timene hadde Ayla vært kjempeurolig. Ikke engang puppen hjalp. Så da skiftet vi bleie i fellesskap.
Da jeg tok av bleien kollapset nesten hjertet mitt. Alt jeg så, var plast som glinset, gult og rødt om en annen. Jeg hylte, begynte å gråte, det ble for mye. Jeg rev til meg en av de jordmødrene som snakket med en annen dame på rommet. Jeg prøvde å være rolig, men alt i meg hylte. "Hva er det med barnet mitt???" "Hva er det der???" Jordmora tok det utrolig med ro. Puffet meg bort mens hun beklaget til hun hun snakket med. Jeg brøt helt sammen. "Gi meg et svar.."
Hun snudde seg igjen, med en mine som sier - "Nå roer du deg ned her, lille frøken.. "Dette vet du utrolig godt hva dreier seg om". Jeg kunne ikke annet enn å se hysterisk på henne. Hva faen pratet hun om?? Hun rev dette noe av Aylas underliv, og jeg skjønte endelig såpass at de hadde festet en slags plastikklomme på henne for å ta urinprøve av henne også - uten at jeg visste det.
Jeg kunne ikke slutte å gråte. Dette plastikk-greiene hadde min Ayla ligget med helt siden kl 10, altså 8 timer!!! Ikke nok med at de gjorde det uten at jeg visste det, de hadde også glemt å ta den av til riktig tid!!
Jeg var helt kvalm, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Mamma prøvde å hjelpe til og få noe foruftig ut av jordmora, men hun fortsatte bare å prate kryptisk med meg. Tilslutt avbrøt mamma det hele og bjeffet til jordmor at nå er det nok, du torturerer henne jo. Hun blir bare mer forvirret av alt det du sier. Jordmora ville dra meg med til et annet rom, for å "prate". Mamma ville bli med, jordmora fnøys nesten. Jeg kunne nesten høre hvordan hun tenkte- junkies-vennen. Da mamma fikk summet seg, sa hun bare at hun tross alt var min mor, og om jordmora trodde det var noe hemmelig, så fantes det ikke noe slikt.
Pipa fikk en litt annen lyd, og vi gikk inn på dette rommet. Det blir en litt lang forklaring dette, men det var bare så mye, og mye kan ikke forklares riktig engang.
Ok, de påsto iallefall at jeg var fullstendig klar over at de tok tisseprøve av Ayla. Hadde jeg da ville latt henne gå med dette i over 8 timer? Det er helt ubegripelig. Nå i ettertid husker jeg faktisk at når vi var inne hos barnelegen, holdt han på lenge med å sette bleien på Ayla, mens hun andre såkalte "fortrolige" gjorde alt hun kunne for å holde meg opptatt med ryggen til. Tenkte jo ikke over det jeg...
Etter dette var alt jeg ville å dra hjem. Jeg hadde allerede funnet ut at jeg ikke ville bo i leiligheten jeg hadde i Trondheim. Jeeg ville hjem til min mor.
Dette nektet de meg. Altså de kunne jo ikke nekte meg, men prøvde seg på alt mulig: "Jamen, er du sikker på at du kan skifte bleie nå da?" Hvem kan vel det etter å ha skiftet to bleier?
Jeg fikk mitt eget rom da forresten - etter diskusjonen på dette rommet med min mor til stede. Jeg satt vel mest og hikstet og tenkte på Ayla. Mamma begynte å bli sint når hun forsto hva som hadde foregått. Hun skjønte mer enn det jeg fortalte henne akkurat da, og også av hvordan jordmora fortalte og måten hun sa ting på..
Dagen etter dro jeg hjem. Ingen som sa hadet bra eller noe slikt. Jeg var likeglad.
Før jeg fikk dra måtte jeg også gi min tisseprøve. Jeg grudde meg, men ikke av den grunn som de trodde. Jeg hadde så utrolig vondt for å tisse (Det viste seg senere at det var en rift som ikke ble oppdaget da de sydde, og at den derfor ikke var sydd igjen).
Så, min første opplevelse som mor var altså helt pyton. Jeg må bare rette en "takk" jeg, til barsel.. Dere som skal være det sykehuset som er det fremste på å behandle mødre og barn med rusproblemer av alskens slag - synes jeg ser det ja. Jeg hadde lenge etterpå problemer med å forholde meg til helsesøster og andre pga dette. Nå har vi kommet igjennom isen, og jeg har fortalt helsesøster alt. Nå kan jeg endelig forholde meg litt til henne.
Jeg kommer nok alltid til å huske alt som skjedde på sykehuset.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
