mar 31 Intervju med en tidligere partydoper

Skrevet av Anne Lise Johannessen.

"Marit" som er 21 år er tidligere partydoper. Hun brukte stoff i 2 år tilsammen. Barnemix har laget et portrett om henne her.

Marit har vært gjennom to perioder med stoff. Den første perioden som hun kaller det, gikk hun mest på hasj og ecstasy. "Det begynte det med at hun kun tok det i helgene, kanskje en måneds tid, men så ballet det på seg, og hun begynte å røyke hver dag, og knipset (Ecstasy)hver helg. (så sant vi hadde råd, sier hun)."

Den andre perioden var det mer eller mindre hele tiden. På denne tiden jobbet jobben hun en del, og gikk skole i en annen. "Så vi festet (knipset eller speedet oss - eller de andre røykte og vi tok piller) nesten hver kveld. Og hver morgen labbet jeg enten på jobb eller skolen, sov meg gjennom nesten hele dagene, og dro tilbake og fikk "plutselig" en masse energi.."

Historien

Marit var i 17-18 års alderen da hun og noen venner bestemte seg for å prøve hasj - bare for moro skyld... Hun forteller at det ikke fungerte særlig bra den første gangen, det skulle jo være så morsomt hadde hun hørt. Derfor prøvde hun igjen - helt til hun oppnådde virkningen med å bli fnisete etc. Men det sluttet ikke der heller...

Marit visste egentlig ikke så mye om Ecstasy, men hun gikk likevel raskt over til dette stoffet. Hun kom også innom stoffer som Amfetamin, Div. piller (rohypnol etc. - gjerne blandet med alkohol) Kokain, LSD - flytende og på papir.

Når vi spør Marit om hvorfor hun begynte med stoff sier hun at det var ren og skjær nysgjerrighet. Kanskje vi kjedet oss? Ville prøve noe som vi trodde kunne være morsomt, finne ut hva dette ukjente var.

For å skjule misbruket for foreldre, venner og familie kuttet Marit ut venner som ikke brukte dop, hun var sjelden hjemme og latet som ingenting. Dersom noe ble nevnt, bare blåste av det og bagatelliserte det kraftig. Dersom noen kom med sterkere påstander ble de skjelt ut - tenk å påstå noe så "latterlig"....

Marit forteller at når man bruker stoff blir man oppfinnsom og ofte litt paranoid når det gjelder å gjemme vekk stoffet. Eksempler på hvor hun og vennene gjemte stoff er steder som nedgravd i sand, eller i stein- gjerder, nederst i søppelkasser, inni klesskap, inni ovner/peiser hvor vi sprayet litt parfyme rundt (dette trodde de ville forvirre narkohunder om de plutselig skulle dukke opp) i små lommer inn i nye lommer og igjen gjemt enda mer De hadde ofte vanskeligheter med å finne det selv når jeg hadde gjort slike gjemmestunts. Marit gjemte også stoff nede i sokken. Tanken var:"Enkelt å kvitte seg med". Hun gikk også med det i hånda, klar til å kaste det. Eller rett og slett innpakket i plast i munnen..

Venner og kontakter innen miljøet fikk jeg fort, sier Marit. "Pengene ble sopet sammen hvor enn man kunne det. Jeg brukte sosialstønad en periode, lånte utrolig mye fra "venner", spurte mamma om penger til nød, og brukte matpengene mine på det, kjøpte kun røyk i en periode - utenom dopen. Er ikke helt sikker på nå, hvordan jeg fikk dette til å gå rundt, for vi hadde jo et stort forbruk en periode. Stjal klær av og til, når jeg trengte det, men jeg ranet aldri noen, og gjorde ingenting slikt for å skaffe nok penger. Det ble vel til at vi lånte penger og kjøpte "stort" og solgte litt videre for å betale for det vi hadde kjøpt. Funket fint i en periode, helt til vi ikke hadde helt styr på hva vi gjorde, og skyldte litt her og der. Klarte oss ut av det, fikk vel låne mer av noen andre venner, og slik fortsatte det.

Etter at Marit begynte med stoff forandret hun seg gradvis. Psykisk ble hun paranoid - for alt og alle. Glemsk og ukonsentrert ble hun også. Hun sovnet overalt - på pulten eller bussen. Hun forteller at hun tenkte og gjorde så mye rart at det var rart at hun ikke bare datt ut helt. Psyken har vært vanskelig å bygge opp igjen. Men nå er hun nesten helt tilbake hvor hun var før igjen.

Fysisk gikk Marit ned i vekt. Hun ble dehydrert, utmagret og livløs. Dårlig blodsirkulasjon fikk hun også. Ennå 1-2 års tid etter at hun sluttet sliter hun fortsatt med dehydrering. "Det virker som om kroppen min alltid vil trenge utrolig mye vann for å kompensere alt jeg har gjort", sier hun. "Begynner å få opp vekta noenlunde nå. Blodsirkulasjonen min blir nok aldri den samme igjen", fortsetter hun.

Reaksjoner

Barnemix spør henne om reaksjonene hun fikk på de forskjellige stoffene.

"De første 5 gangene jeg tok hasj hadde jeg det skikkelig gøy. Vi koste oss og flira og kniste og lo. Snakket om det vide og brede og var forbauset over alt vi klarte å tenke ut og finne løsninger på. Men alt hva vi fant ut, så glemte vi det nøyaktig ti sekunder etterpå. Kunne sitte og "kjenne" at jeg mistet tanken, noen ganger rakk vi å skrive ned deler av det vi snakket om, men når vi da etterpå skulle prøve å skjønne noe av det, var det jo helt umulig. Det var vel under en av disse mange diskusjonene at jeg begynte å bli helt rar. Virket som om jeg ikke tålte det på samme måte som de andre. Jeg ble totalt usikker, skjønte ingenting, hodet mitt skjønte ting, men kroppen reagerte så sakte og munnen klarte ikke å formulere det jeg ville si. Noe som førte til at jeg ble panisk, og alltid bad`et (som egentlig er et ord på at du "grønner" - spyr da, men det gjorde jeg aldri, jeg bruker det mer som et ord på at jeg mistet fullstendig kontrollen og trodde min siste time var kommet) Jeg nektet etter hvert å røyke hasj, da jeg alltid ble helt utafor. Jeg følte det faktisk som om jeg ble plassert i en mongoloids kropp, om jeg kan si det sånn. Og det som gjorde meg skikkelig fortvilet da, var jo at alle andre så ut til å nyte det, og klarte (for så vidt) å prate og fungere fint."

"Noen av de vidunderligste opplevelser jeg har hatt i livet har jeg hatt i Ecstasy-rus. Selv om jeg nå vet at det jeg opplevde var fiktivt og oppspinn i hjernen min, så følte jeg det da på kropp og sinn. Opplevde at rytmer jeg aldri før hadde kunnet danse til tok meg med som en vind- kroppen bare fulgte rytmer som jeg hørte, danset på skyer mens alt jeg kunne gjøre var å smile og smile og smile. Enset vennene mine som danset rundt omkring de også, alle helt bergtatt i sin egen verden. Denne rusen varer i alt fra et par timer til maaaange timer, spørs hvilken tablett du har tatt - og hvor mange.. Det jeg elsket den gang da, var hallusinasjonene. Kunne fortalt i det vide og brede om alle jeg har hatt, for det er noe som jeg ennå kan huske i klare bilder. Det jeg så og opplevde var som virkelig, og da elsket jeg det. Ville ha det slik hele tiden.

I rusen så knyttet vi veldig nære bånd til hverandre. Jeg opplevde at vi ble alle så utrolig glade i hverandre, og kunne si det ti ganger til hverandre før en følte at nå var det VIRKELIG sagt, og gjerne ti ganger til for å virkelig fortelle at det er så sant. Jeg ble veldig var andre også, ville hele tiden at de andre skulle ha det bra. Snakket med folk som ikke var helt på topp, for å prøve å få de på topp da. Tiden sto på en måte stille, og alt var bare herlig! Ville aldri det skulle ta slutt.

Så utrolig mye som kan sies om ecstasy. Vil vel bare nevne at jeg var utrolig heldig fordi det aldri "egentlig" skjedde noe galt med meg. Riktignok er dagene etter ecstasybruk noe av de verste jeg har vært igjennom. Kropp og sinn helt og totalt utkjørt, og paranoid til de grader."

Narkotika_hvit_amp "Det tok en stund før jeg brukte amfetamin. Var i den 2. perioden som jeg kaller det. Men da ble den totalfavoritt også. Speeden gjorde meg til en smilende energisk dukke. Jeg klarte alt, danset, pratet, tegnet (og det ble bra), energien var på topp i mange timer, og jeg klarte ikke spise mat, noe som passet meg fint, ettersom jeg var urolig for vekta...

Vi kjøpte speed i massevis, og sniffet det, jeg drakk det - i blandet saft når nesa gjorde vondt, spiste det - aner ikke hvorfor, det smakte utrolig vondt, og droppet det - tok det innpakket i sigarettpapir når både nesa gjorde vondt og jeg ikke klarte å drikke det. Jeg heldigget denne rusen. Kunne prate med hvem som helst - om hva som helst. Selvtillit på topp! Kunne være aktiv så lenge som bare det. Men etter at man har vært lenge våken og hjernen ikke får nok søvn, begynner man å gå litt på tomgang. Så da ble jeg både paranoid og redd og skjønte ingenting og pratet bare tull. Masse misforståelser skjedde gjerne i slike øyeblikk, når kommunikasjonen stopper opp på absolutt alle nivå. Ord går ikke an å formulere, øynene triller hit og dit - og man sier det rareste, enda man egentlig ikke sier noe, har bare vanskeligheter med å holde seg i ro… Kroppen lever sitt eget liv, så da var jo også kroppspråket borte.. Da var det godt å kunne ta piller av div slag og bare sovne..."

Benzodiazepines Om piller sier Marit dette: "Jeg tok Rohypnol- "hypperter", og alle de pillene vi kom over faktisk. Husker hva det heter om jeg hører ordet, men nå er den delen av hukommelsen et stort surr. Blandet med alkohol ble jeg helt groggy. All sjenanse eller liten selvtillit forsvant som dugg for solen. Hver gang jeg rørte piller, hadde jeg såkalte blackouts, kunne knapt huske dagen etterpå hva jeg hadde gjort, hvem jeg hadde møtt, eller hvor jeg hadde vært. Likevel syntes jeg det nesten var et "fristed" å ta piller."

Marit hadde en en periode med LSD også. "Men det ble sjelden til at det var det eneste jeg tok, for det ballet som regel på seg. Lsd, kunne fortelle i det evige om de forskjellig ting jeg opplevde i denne rusen, men det blir ikke riktig. For det jeg opplevde var det jo kun jeg som opplevde, hjernen min lagde en virkelighet som var helt utrolig. Det var som å være i barne-tv, der hustak prøvde å lette fra husene, og mennesker på gata var en ti-tolv personer hver og en, som gikk og snublet i rekke. En trapp kunne være det mest fantastiske å se på. Altså, jeg så hallusinasjoner som bare var helt utrolig, jeg kunne studere syn som dette ned til minste detalj, og likevel så jeg alt helt klart og tydelig. Tidsbegrep hadde jeg ikke i det hele tatt. En gang var jeg litt nedfor tror jeg, og det var virkelig ikke morsomt - prøve å unngå at hjernen graver seg ned i møkka under depressive tanker når en har syre innabords."

Kokain har også Marit prøvd flere ganger. Hun forteller at det var så innmari dyrt at det ble sjelden. Hun ble litt tøffere i attityden av stoffet, men tok raskt litt speed for å bøte på det. Kokain vet hun derfor ikke særlig mye om. Takk og lov, sier hun selv.

Oppdaget

Marits misbruk ble til slutt oppdaget. Hun ble til slutt så deprimert at hun lå hjemme på hybelen og gråt og gråt helt til hun ikke klarte annet enn å komme seg til en telefonkiosk og ringe til hennes storesøster.

"Hun kom og hentet meg, og det ble til at jeg fortalte henne nesten alt, og vi kontaktet psykolog (for jeg mente jo at dette hadde ingenting med det lille(!) jeg hadde hatt i meg) Min søster visste ikke helt hva hun skulle gjøre, for jeg påsto jo at det var ikke noe problem, men hun kontaktet likevel min mamma, og da ble det plutselig fortgang på sakene. Jeg ble flyttet hjem til min mor, sa opp hybel og alt. Så i en periode så holdt jeg meg på matta. Snakket mye med de hjemme, fortalte en hel del, og var enige i alt de sa.

Etter et par mnd var skoleåret slutt, og jeg begynte å få tillatelse til å møte venner og slikt igjen. Har ikke helt kontroll på det nå - hvordan jeg havnet tilbake igjen, men det gjorde jeg. Og jeg spilte fantastisk i en periode, jeg dro hjem titt og ofte, og latet som ingenting, men havnet faktisk enda verre i miljøet enn det jeg var "første" gangen. Begynte å interessere meg større for amfetamin og syre, og flyttet inn på en ny leilighet med ei venninne. Min min ante ingenting - først. Men det gikk vel ikke mange mnd før hun ante ugler i mosen. Da skjønte hun vel alvoret i det også. Men da var det umulig for henne å prøve å "nekte" meg det, jeg gjorde som jeg ville. Så da var jeg party-doper ett års tid til, før jeg selv begynte å skjønne hva som foregikk. En kjempegod kompis døde, og det var utrolig hardt. Vi taklet det på den måten - at da tok vi litt mer. Hadde ikke min mor vært en slik støtte som hun alltid var, og om hun hadde skjøvet meg bort som hun fikk beskjed av flere "instanser" om å gjøre, hadde jeg kanskje ikke klart å ta det endelige steget."

Hyppighet

"Det var vel mer eller mindre ukontrollerbart en periode, da var vi skikkelig ille. Absolutt alt vi tenkte på var hvordan vi skulle få tak i penger, og hvor vi skulle feste."

Politi

"Jeg får ennå vondt i magen av å tenke på den ene gangen jeg havnet i politiets klør", forteller Marit.

"Det er vel en av mine verste opplevelser. Det hadde vel gått en uke der alt gikk opp i hverandre, og dagene likeså.. Jeg gikk på skole da, husker at jeg faktisk hadde klart å komme meg på skolen den dagen, men husker den dagen bare glimtvis fordi jeg var virkelig på trynet. Da jeg kom tilbake til den leiligheten vi oppholdt oss i da, var jeg så utslitt at jeg sovnet. Jeg fikk med meg at det var andre personer i leiligheten, som jeg ikke kjente, de skulle visst være hos oss et par dager. På bordet lå div varer som de hadde med seg. Jeg la meg til å sove. Etter et par timer våknet jeg, og det er bare jeg og venninna mi og de andre i leiligheten. Vi begynte å kle på oss for å dra ut og kjøpe noe mat. Husker at vi var i ganske godt humør. Venninna mi rakk vel å røyke litt rett før vi begynte med skoene. I det vi tuller med det, braser døra opp, og 4- 5 voksne braser inn. Husker at jeg ble glad først, trodde det var kjæresten min, men plutselig står jeg opp mot veggen, og ei dame lyser med lommelykt inn i øynene mine. Jeg blir dratt med på doen og forhørt, og da vi kom ut, sto de andre allerede i håndjern. Et par minutter etterpå hadde jeg også håndjern.. Jeg begynte å gråte - visste jo at jeg ikke var uskyldig, men å bruke håndjern på oss syntes jeg var helt forferdelig. Klokka måtte være rundt 5 på ettermiddagen, og vi ble dratt ut på gata i håndjernene. Folk kikket på oss så klart, jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde jo ikke så mye valg da. Vi ble plassert inn i en stor politibil med gitter foran kikkeglugger."

"Vi ble plassert i hver vår celle, og håndjernene ble tatt av. Der ble vi sittende i 13 timer. Jeg gråt hele tiden. Jeg hadde heldigvis ei dør som besto bare av stenger, så jeg kunne titte ut og i alle fall se "litt" av omverdenen, tenkte da på venninna mi som hadde kun ei lita glugge som ble slengt igjen.

"Etter 13 timer var det avhør. Sliten og fortumlet skulle jeg da fortelle og forklare. Visste ikke mye jeg da, for jeg trodde vi hadde passet på - og at vi ikke hadde dopet vårt i den leiligheten. Det viste seg etter hvert at de hadde jaktet på disse besøkende, som vi ikke kjente. Jeg ble så glad faktisk. Jeg hadde jo ikke vært uskylden selv, men følte jo selvsagt at jeg hadde ingenting der å gjøre. Så heldigvis sier jeg bare, har jeg ingenting på mitt rulleblad. Hadde jeg hatt det, kunne jeg aldri tilgitt meg selv for alt det tullet jeg engang rotet meg opp i. Da jeg sluttet følte jeg at jeg kunne starte på "ny frisk"."

Råd til andre som ikke har forsøkt stoff

Vi spør Marit om hun har noen råd til mennesker som ennå ikke har forsøkt (om å la det være). " Huff, den som hadde et godt svar! Har tenkt i uendelige baner på hva som kan sies til de som ikke vet noe om det, og aldri har prøvd det, for å forhindre at de begynner som så alt for mange gjør."

"Jeg prøver å tenke ut hva som kunne hindret meg i å gjøre det. Hadde jo hørt mye jeg: "Stoff er farlig." "Folk dør av stoff." "Stoff er ikke bra". Likevel tenkte jeg som så: "Dette dreier seg jo ikke om meg. Jeg skulle jo bare prøve litt, for å se hvordan det er."

"Ok: Til dere som aldri har prøvd stoff, vil jeg bare si: En eneste gang kan være nok. Dette er virkelig farlig leketøy. Du leker med hjernen din, kroppen din - alt det du er, det du vil bli. En gang kan være nok for mange, noen vil aldri kunne komme "ned" på jorda igjen. Andre sliter med psykiske problemer etter kun en gang."

"Jeg har vært heldig, jeg har prøvd ting, og jeg har prøvd det mange ganger - men jeg må leve med det nå - at mange av de jeg kjente, er døde, eller skadet for livet, og det kunne vært meg. Jeg har skuffet så mange med alt det jeg gjorde, og ikke minst meg selv."

"Under det hele, når virkningene var gått ut av kroppen og alt som var igjen var et tomt utgått skjell som jeg følte kroppen min var - dehydrert og energiløst, og med et hode som bare vokste seg større av paranoide og negative og deprimerende tanker. Det hadde jeg ikke trodd skulle skje den første gangen jeg røykte litt hasj bare for å prøve. "Det gjør da ingenting" Si nei!! Ikke ta sjansen, det er livet ditt du spiller med!"

"Vet nesten ikke hvordan jeg noen gang skal finne frem til de riktige ordene som gjør at andre kan forstå hvor jeg angrer på at jeg noen gang holdt på med dette. Føler den perioden av mitt liv bare har fløyet bort. Hva jeg ikke ville gjort for at jeg skulle kunne ta disse årene tilbake. Ikke gjør noe du garantert vil angre på."

Råd til foreldre

"Foreldre må ta dette alvorlig, først og fremst. Mange foreldre oppdager at sitt barn er involvert i noe de ikke aner hva er, enten på den ene eller andre måten, men velger å tro på barnet når det sier at det er ikke sant, eller at det har kun skjedd et par ganger. En gang er nok til at det gjerne skjer to ganger. Og ja, da er et allerede noe som må taes tak i."

"Vær en støtte for barnet og prøv å snakke med barnet. Kontakt de nødvendige instanser, søk hjelp hos andre som vet mer enn deg. Men ALDRI prøv en metode med å "skyve" barnet bort som straff, barnet trenger deg mer enn noen gang. Du er dets kontakt med virkeligheten."

Hvordan vil du selv forhindre at ditt barn begynner med narkotika?

"Jeg vil nok kanskje være ganske åpen med hva jeg har vært borti. (Dersom barnet er gammelt nok til å forstå) Og ikke fordømme, men jeg kommer nok til å ha "haukeøyne". Jeg vil nok alltid håpe på at dette aldri vil skje med mine barn, men jeg vet jo hvor lett det er å ramle ut i et slikt miljø, om det var aldri så uskyldig første gangen."

Om jeg vil fortelle barnet hva som nesten skjedde, og kanskje det som skjedde? Vanskelig å si. Noe jeg kan si er at dette vil jeg aldri glemme. Og skjer dette mine barn noen gang, skal jeg gjøre alt som er i min makt som mor til å hjelpe de."

Avhengighet

"Alt i alt holdt jeg på i to år. Så aldri på meg selv som avhengig. Som sagt så tenkte jeg på meg selv som party-doper. Men når jeg våknet og vi hadde hatt det gående uker i strekk - da visste jeg med meg selv at noe var galt."

"Narkomane var alle andre. De vi hørte om som gikk på gata, og stjal og prostituerte seg for å få stoff. Vi var jo en gjeng som gikk på skole, hadde jobber som bare brukte dop når vi hadde penger(..)"

Avvenning

"Nok var nok tenkte jeg. Jeg måtte flytte mange hundre mil fra venner og kjæreste for å klare det helt. Møtet med virkeligheten var da helt bisarr. Det å snakke med folk på normal måte, folk som aldri har prøvd dop var noe nytt for meg da."

"Når jeg holdt på med dop tenkte jeg som så at "normale mennesker" er det kjedeligste som finnes, og et A4 - liv måtte være pyton. Men når jeg tok steget for å slutte, opplevde jeg det som å komme til noe fantastisk. Dager gikk, og paranoiaen tok lang tid før den gradvis slapp taket, men livet uten stoff er vidunderlig. Kunne aldri i livet vendt tilbake. Men jeg var nødt til å flytte fra alt og alle for å klare det. Prøvde å sllutte et par uker mens jeg fremdeles bodde der, men hver gang jeg hadde tenkt å si nei, var det så mye enklere å ikke gjøre det. Ville jo ha "det moro" samtidig.. Ble helt rart det, for jeg ville jo slutte, men ville det liksom heller ikke når jeg hadde dopen rett foran nesa. Man glemmer så lett alt som er pyton med det da."

Miljøet

"I begynnelsen etter at jeg sluttet hadde jeg fortsatt venner i miljøet. Eller, det var mange flere som sluttet de også, men som ikke fikk riktig oppfølging - eller rett og slett som hadde venner som fortsatt holdt på, og dermed falt tilbake. Jeg prøvde en periode å være en slags støtte over telefonen til flere, men det endte med at jeg ikke tok telefonen når de ringte, jeg taklet det ikke. Å høre på hvor deppa de var, og ingenting som funket i livet etc, når jeg var fullstendig klar over at de følte det slik fordi de hadde begynte å igjen. Skulle ønske at jeg var sterk nok til å kunne støtte dem, hjelpe dem til å ta det endelige steget, men jeg hadde mer enn nok med å prøve å tilpasse meg selv."

"Jeg var jo så heldig at hele familien min var der for meg, hele tiden. De kunne jeg prate med om alt og ingenting, helt til jeg hadde pratet meg ferdig, og kunne begynne på nytt. Heldigvis sluttet også bestevenninnen min en stund etter at jeg flyttet bort. Vi startet jo sammen. I dag er hun fortsatt min aller beste venninne!"

Tilbakefall

Vi spør Marit om hun har hatt noen tilbakefall?

"Nei. Noen ganger har det kommet tilbake forræderiske tanker om hvor deilig det var å bruke dop, men virkeligheten har kommet over meg raskt, og jeg husker hvor forferdelig det var å leve slik, alle de dårlige sidene med det hele, som rett og slett spiser opp de få gode."

Fremtiden

Hvor står Marit om 5 år? "Da er jeg fortsatt der jeg er nå. Men jeg tror og håper at jeg slipper "spøkelser" om natta på den tida da."

Varige mén

Som følge av misbruket vil nok Marit alltid ha enkelte problemer. "Kroppen min ble utrolig kjørt, selv om det varte bare i to år. Jeg vil nok alltid ha visse problemer fordi jeg presset den så masse. For kroppen er det å overleve kun på vann i mange uker, med et tempo som skulle tilsvare et helt annet matinntak, ikke bra."

"Jeg var veldig heldig, og klarte etter hvert å bryte ned de psykiske menene jeg hadde i begynnelsen. Selvtilliten min er på vei opp, og jeg elsker dette normale livet, det å stå opp i normal tid på dagen, spise frokost, og oppleve at jeg lever det A4 - livet jeg fryktet så forferdelig i den tida."

Barnemix ønsker Marit lykke til videre!

Sett som favoritt

Bokmerk denne

Få denne på e-post

Tilbakemelding(0)

Historikklenke