Julie fikk diagnosen ADHD
 
Julie ble født 10.06.95. på Aker sykehus. De 3 første månedene gråt hun ustoppelig nesten 24 timer. Vi trodde det var kolikk og prøvde både det ene og det andre fra Minifom til kiropraktor uten resultat.
Da far til Julie jobbet ganske mye, gikk mine foreldre og jeg på skift rundt i stua og bar henne på armen dag og natt. Hun hadde såkalte hvile perioder på 5 minutter hver time. Etterhvert hjalp det å legge henne i vogna å trille tur, da sov hun godt. Men for oss å ta henne med på besøk til andre var så og si umulig. Hun gråt og var ildrød i ansiktet, så det ble til at vi for det meste var hjemme. Det kunne til tider virke som om hun hadde det travelt med å få til ting, for var det noe på gulvet som hun ikke rakk fram til ble hun nærmest hysterisk og utrøstelig.
Julie hadde i 1 års alderen en kraftig influensa. Noe som førte til at hun pustet veldig tungt på natta. Hun fikk Efedrin av legen med beskjed om at jeg måtte belage meg på at hun ville bli gira av denne type medisin, noe de fleste barn kunne bli. Den tiden hun gikk på Efedrin, sov hun omtrent hele tiden. Det virket omvendt på henne.
Da Julie var 7 mnd. Begynte hun å krabbe. Det viste seg fort at hun var veldig aktiv. Hun gikk fra å krabbe til å stå ved bordet til å slippe seg på bare 1 mnd. Men hun begynte ikke å gå før hun var 11 mnd. Sitte kunne hun ikke, så falt hun så klarte hun ikke å sette seg på rompa. Dette fikk vi hjelp til å lære henne på helsestasjonen. Hun var på dette tidspunktet et veldig nysgjerrig barn som barn flest når de nettopp har lært seg å komme seg framover på egen hånd. Alt skulle utforskes og ingenting fikk stå i fred. Jeg har filmet henne da hun var liten og der kan man klart se uroen hennes. Hun hopper hele tiden og sitter på knærne og vugger fram og tilbake. Holdt vi henne på armen for å kose med henne, var hun som regel mer opptatt av og hoppe. Hun har aldri vært særlig kosete av seg, tror ikke hun har hatt tid til det. Hun kunne stå ved bordet og skrike og bable samtidig som hun slo i bordet. Jo mer bråk jo mer trivdes hun.
Jeg husker en episode der hun var med meg til byen en tur. Vi var inne på et kjøpesenter og Julie satt i vogna med seler på. Hun var rundt en 8 mnd. på denne tiden. Jeg snudde meg bort fra henne en liten stund for å se på en vare, da hørte jeg et smell etterfulgt av et hyl. Da hadde hun klart å få av seg selene og falt ut av vogna. Folk som gikk forbi rista på hodet til meg og jeg stod der med tårene i øynene. Så bar det til legevakta. Der kunne de sende oss hjem med beskjed om at dette hadde gått bra.
Det samme skjedde da vi var ute og gikk tur et par uker etterpå. Bare denne gangen hadde hun klart å få av seg selene mens vi gikk tur og hun satt i vogna. Da jeg skulle opp en fortauskant, falt hun ut av vogna. Så bar det til legevakta igjen, men denne gangen gikk det heldigvis også bra. Etter dette falt hun ikke mer ut av vogna, for nå fant jeg ut at jeg kunne sette på selene sånn at låsen ble sittende bak. Jeg klandret meg selv ganske lenge for disse uhellene. Kunne ikke skjønne at jeg ikke gjorde noe med selene etter første gangen. Hadde jeg bare gjort sånn og sånn, så hadde det nok ikke skjedd.
Så var det en gang hun var helt propell og ikke til å roe (14 mnd.). Far til Julie og jeg prøvde alt. Vi tok henne på fanget, satt oss ned for å leke med henne m.m. uten noe som helst respons. Hun var ikke til å roe. Så til slutt ble vi ganske oppgitt og desperat som vi var, satt vi henne på en stol og bandt et sjal rundt livet hennes og stolryggen. Der kan du sitte til du har roa deg sa faren. Da ble Julie helt knall rød i ansiktet og skrek til faren: "DU SKAL FÅ GRIS PÅ RÆVA DI!!"
Språket til Julie kom tidlig. Hun sa sitt første ord da hun var 8 mnd. Da hun var 14 mnd. snakket hun reint. Til og med reine R'er hadde hun. Helsesøster var ganske imponert over dette. Julie har alltid hatt det travelt med å lære og blir fort lei hvis hun må gjøre noe hun kan fra før. 14 mnd. gammel begynte hun i barnehage. Jeg skulle begynne på skole og var nå blitt alenemor. Husker første besøket i barnehagen. Personalet der var overrasket over at hun var så flink til å prate. Hun svarte for seg nesten som en voksen dame. Innkjøringen i barnehagen gikk veldig fint. Det så ut som om hun tilpasset seg og trivdes.
Rundt juletider var hun 1,5 år. Da var den første foreldresamtalen. Det viste seg at Julie var en del utagerende og kunne reagere med å slå andre barn eller kaste ting rundt seg. Hun hadde til tider fryktelige sinne utbrudd, noe som gjorde at andre barn ble redd henne og gjorde som hun sa. Dele leker med andre gikk bra så lenge hun fikk bestemme hvilken leker hun skulle dele og så lenge hun fikk de igjen når hun ba om det. Når hun hadde sine utbrudd ble hun fjernet fra de andre barna og tatt inn på kontoret til styrer. Der hadde hun bare en person å forholde seg til og roet seg fortere da. Opp igjennom barnehage tiden hendte det seg at andre barn ikke ville være med på leken sammen med henne. Da reagerte hun med sinne og vold. Hun har slått hull i hodet på et barn, hjernerystelse på et annet og puttet lego klosser ned i halsen på et mindre barn. Når hun hadde teater for de andre i barnehagen, kunne denne forestillingen vare lenge. De som da våget å gå før hun var ferdig, ble dratt på plass igjen. Alle disse utbruddene førte til at Julie aldri ble bedt i bursdag eller med hjem til noen. Foreldrene til de andre barna var skeptiske og redd for at deres barn skulle bli skadet.
En gang skulle barnehagen på tur til en gymsal de hadde fått lånt. Da de kom dit viste det seg at den var stengt, så de måtte da finne på noe annet. Barna fikk istedenfor hver sin is på McDonalds. Denne forandringen taklet ikke Julie, og det endte med at hun prøvde å stikke av. Vanskelig situasjon for 2 voksne med 15 barn.
Da hun var ca. 3 år ble P-P-t innkoblet. De var noen ganger i barnehagen og observerte henne i lek, spise situasjoner, av og på kledning m.m. Jeg hadde endel møter med P-P-t der vi snakket mye om hva slags tilbud Julie kunne få for at hennes hverdag skulle bli bedre. Jeg var på dette tidspunkt gravid og sliten.
Hjelpen kom fra en av personalet i barnehagen som foreslo Nic waals institutt. Jeg oppsøkte helsesøster, men fikk der beskjed om at det kunne jeg bare glemme for på Nic waal tok de bare inn mindre barn med adferdsvansker. Men jeg fikk nå diskutert meg til at hun skulle be legen ved helsestasjonen om en rekvisisjon. Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar. Julie var da 4 år og blitt storesøster til en liten gutt. Noe hun heller ikke taklet så bra. Etter endel samtaler med Nic waals institutt og instanse møter med barnehage, P-P-t, oss foreldre og Nic waal kom vi fram til at Julie og jeg skulle delta i en samspillsgruppe med to andre familier. Samspillgruppen var tøff til å begynne med, men ble bedre etterhvert som Julie fikk tilpasset seg. Der fikk vi muligheten til å samarbeide med andre familier samtidig som jeg fikk nye ideer på hvordan jeg kunne takle Julie. Det viktigste her for Julie var forutsigbarhet og gode kjente rutiner. Da var hun trygg og noe roligere.
Julie har også vært på 5-dagers klinikken på Ullevål sykehus (barneavd.) og blitt observert av en gruppe nevrologer. De mente at jeg burde prøve Ritalin på henne.
Å bli storesøster var ikke noe særlig. Hun ville for det første ikke ha noe lillebror. Hun ønsket seg en lillesøster. Så var det det å dele min oppmerksomhet med et annet barn. Hun hadde noen mislykkede forsøk på å kvele broren med puter og tråkke på ansiktet hans når han lå på gulvet, men jeg så henne heldigvis før hun kom så veldig langt. Julie er nå 6,5 år og har endelig akseptert broren og er en stolt og hjelpsom storesøster.
Arbeidet på Nic waal fortsatte og holder enda på den dag i dag. Julie blir hentet av drosje på skolen en gang i uken og er i samtale med en terapeaut på Nic waal. Jeg har fast time der hver 14. dag hvor jeg kan få snakket om hvordan jeg takler dette og om hvordan jeg har det.
Skolestarten for Julie gikk greit. Hun gikk 1 mnd. på skole i Oslo sentrum før vi flyttet til en drabantby i Oslo. Her har hun nettopp begynt å tilpasse seg og føle seg trygg. I begynnelsen nektet hun å gå på skolen, men etterhvert gikk dette også greit. Hun har hatt noen anfall i klassen og stormet ut av klasserommet i sinne. Hun har fått tildelt ekstra lærer i timene og på Sfo, men det er bare 20%. Hun kan forresten skrive og lese ganske bra nå og synes skolen begynner å bli litt for enkel. Hun er en oppvakt jente som suger til seg kunnskap.
Rett før jul var hun ute og lekte med sine venner. Da jeg kom ut for å se etter henne, lå hun i elva og hylte. Hun ville flyte på en isbit sa hun. Hadde ikke jeg kommet da ville hun nok enten druknet eller fryst bort. Hun ser ikke alltid konsekvensene av sine handlinger, dette tar litt tid for henne å lære.
Rett etter nyttår skulle vi lage marsipan sammen med tvillingene til min venninne. Julie klarte ikke å sitte rolig så jeg ga henne beskjed om at enten fikk hun sitte rolig og delta, eller så fikk hun finne på noe annet på rommet sitt. Da ble hun helt svart i øynene og tok tak i kjøkken kniven. Jeg fikk tatt den fra henne og plutselig var det som om hun kom til seg selv og fortsatte marsipanlaginga som om ingenting skulle skjedd. Dette er det sterkeste "anfallet" hun har hatt hittil. De kommer sjeldnere nå, men er sterkere når de dukker opp.
Alt i alt har vi funnet ut at Julie trenger stor forutsigbarhet. Hun må forberedes på hva som skal skje. Hver kveld går vi gjennom dagsplanen for neste dag på skolen og Sfo så hun vet hva hun skal. Skal vi på besøk eller får vi besøk, må hun forberedes på dette. Hvis noe blir tatt på sparket har Julie lett for å bli forvirret og usikker. Hun merker selv til tider at hun ikke alltid klarer å følge med på beskjeder som blir gitt og sier av og til "jeg er dum og hodet mitt fungerer ikke som det skal". Da er det viktig at den voksne som hører dette snakker med henne og tar opp positive ting hun har gjort. Hun er også ei jente som krever utrolig mye oppmerksomhet. Hvis noen andre står i fokus, er hun der med en gang og bryter inn. Hun må hele tiden forklares hva som er rett og galt likevel glemmer hun det 2 min. Etterpå.
Julie har stort behov for mye skryt og ros når hun gjør noe riktig. Men trenger samtidig klare og tydelige grenser og struktur i hverdagen.
Julie er en ressurs sterk jente med masse fantasi og ideer. Andre barn på skolen vil gjerne leke med henne og syns ideene hennes er spennende og morsomme, så sånn sett har hun mange venner. Jeg har selv på foreldre møter i klassen fortalt hva hun sliter med og hvorfor hun reagerer som hun gjør, dette fordi jeg syns det er viktig at foreldrene til de andre barna er inneforstått med "problemet" og ikke stempler Julie for en rampunge.
Jeg er i dag alene mor med verdens nydeligste unger. En gutt på 2,5 år og en jente på 6,5 år. Ville aldri vært foruten dem, de er mine gullskatter. Dette ble mye, men det har lett for å bli sånn når man først setter seg ned å skriver. Kan sikkert fortelle mye mer, men velger å slutte her.
I ettertid trodde man ikke at Julie ikke hadde ADHD. Hun har ikke fått noe diagnose enda, moren har fått beskjed om at det kan være emosjonelle adferdsvansker. Dette kan ligne på ADHD, derfor har alt vært så usikkert. Hun vil få videre hjelp og støtte gjennom P-P-t og Nic waals institutt.
Julie har i ettertid blitt utredet en gang til og fått diagnosen ADHD.
Â
Dette er en historie vi har fått innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
