Den gode omsorgen
Noen foreldre bekymrer seg ofte for barna, av og til for mye. Jeg opplever stadig hvordan foreldre styrer alt barna gjør, de maser og kjaser, og er veldig opptatt av å holde dem borte fra alle eventuelle farer. I vår vestlige og såkalte siviliserte verden er vi på vei til å bli stadig mer overbeskyttende for våre barn, vi er redde for at de skal skade seg, at de skal ha det ubehagelig, redde for at de ikke skal oppføre seg ordentlig.
I det hele tatt, en endeløs kjede av små og store bekymringer. Vi ser ikke selv at vi gjør oss selv og barna en bjørnetjeneste. Vi er på god vei til å oppdra en generasjon med pyser, som ikke tør å leve og som ikke vil tåle noen form for motgang eller smerte. Og i all vår omsorg glemmer vi å se barna, se deres egentlige agenda, slippe taket og la de få utforske verden bit for bit på egenhånd.
Det ser ut som om nettopp tanken på det perfekte får stadig større utbredelse i vårt samfunn og er med på å skape unødvendige bekymringer hos en del foreldre. Dette fører til overbeskyttelse, som igjen fører til slitne foreldre og frustrerte barn. Dette, kombinert med et sterkt ønske om å gi barna en best mulig oppvekst, er nok med på å stoppe barna i deres naturlige iver og deres utvikling generelt. Ja, vi har større grunn til å engste oss i dag enn for førti og femti år siden. Vi lever i et samfunn som bare blir tøffere. Det er ikke rart at foreldre bekymrer seg og dermed beskytter sine små fra farer. Man leser og hører om så mye skremmende, og det er grunn til bekymring.( Å slå seg er en hedersbevisning, det betyr at man har levd litt, prøvd litt, falt litt, og reist seg igjen)
Foreldre skal beskytte barna sine mot farer, det er en av våre viktigste oppgaver. Det gir barna en trygghet; de vet at de blir passet på, de slipper å bekymre seg. Det ligger mye omsorg i det, og gir barna et godt grunnlag i livet. Men vi skal samtidig lære dem å mestre og overvinne farefylte situasjoner, for de kommer, de må møtes, de kan man ikke beskytte seg mot. Vi skal la de bryne seg på livet mens de bor hjemme, vi skal la de prøve og feile. De skal alltid kunne lande trygt hos mor eller far slik at farene ikke blir for voldsomme å takle. Vi skal ikke ta fra dem mulighetene til mestring.
Lille Mari er 7 måneder og har så vidt begynt å krabbe. Dette gir henne nye dimensjoner og en ny verden åpner seg; Hun kan faktisk komme seg litt rundt på egenhånd, og hun ivrer etter å starte sine mange oppdagelsesferder på egenhånd. Hun og mor sitter i stua; mor på en stol med avisen og lille Mari på gulvet med lekene sine. Alt er idyll, Mari og mor har det fint sammen, de vet hvor de har hverandre. Mari sitter og titter rundt seg, og der borte, på den andre siden av rommet, ser hun noe som må forskes på. Under bordet er det en tverrstokk. Hun reiser seg opp på alle fire og begynner å krabbe bortover, hun nærmer seg tverrstokken med raske krabb. Fra mitt ståsted ser det ut som om hun har tenkt seg over denne stokken, hun har jo tross alt krabbet på flatt gulv i noen uker og er klar for nye utfordringer. Mor ser opp fra avisen for å se hva Mari gjør. Ojda, tenker mor, nå kommer ikke Mari lenger, det er en tverrstokk i veien, en hindring. Så som alle gode mødre og fedre ville gjort, går mor bort, løfter Mari vennlig opp, og plasserer henne midt på gulvet blant lekene. Mari setter i å gråte og mor trøster. Når gråten stilner og mor har satt seg igjen, er Mari på nytt i startgropen for å sjekke ut sin nye oppdagelse; tverrstokken. Hun krabber ivrig bort, mor titter opp, bærer henne tilbake til lekene, Mari gråter, mor trøster, og gråten stilner. Denne prosedyren gjentar seg flere ganger, og Mari er full av pågangsmot, inntil Mari sukker, nesten oppgitt, og blir sittende blant lekene sine. Mor er fornøyd og kan konsentrere seg om avisen, hun har jo fått roet lille Mari, slik at hun sitter trygt og godt midt på gulvet uten en eneste hindring. Mari på sin side kan ha mistet et bittelite snev av troen på egen vilje og eget initiativ. Og hun fikk ikke denne gyldne muligheten til å prøve, feile, prøve og mestre.
Jaja, tenker du kanskje, dette er en liten bagatell. Det har du rett i. Men mange slike små bagateller i løpet av oppveksten kan oppleves som store problemer og hindringer for barnet i sine nødvendige steg framover i livet, med de konsekvenser det får. Dersom mor og far alltid hindrer barnet i sin utvikling ved å fjerne alle ubehageligheter, er det fare på ferde. Vi risikerer å få en oppvoksende slekt som ikke takler utfordringer og farer.
Jo eldre vi blir og jo mer ansvar vi får, jo større og flere blir våre bekymringer. Bekymringer for stort og smått, nåtid og framtid. Sannsynligvis vil våre bekymringer over alt som kan skje, sjeldent gå i oppfyllelse, og vil bare tappe oss for krefter som vi heller kunne brukt på å nyte livet med våre barn. Et kjekt triks som jeg ofte bruker når jeg står midt i en situasjon som kan gå galt, er å trykke på pauseknappen, telle til ti, være i nærheten, men la barnet klare selv lengst mulig. Det kan være ganske nervepirrende, for jeg ser jo farene lenge før barna gjør det, jeg har jo tross alt mye mer erfaring. Men jammen ser jeg hvor bra det går, og kjenner en deilig stolthet og ydmykhet over den lille poden som faktisk mestrer, og som lyser av triumferende glede! Se hva jeg kan! Jeg klarte det! Følelsen av mestring er med på å bygge opp en god selvfølelse, og det er også med på å utvikle empati for andre. Hvis man selv har opplevd å mestre utfordringer i livet, vil man lettere kunne sette seg inn i andres situasjon og bidra til å hjelpe. For hver gang barnet mestrer vil det opparbeide pågangsmot til å gå videre, møte barrierer, prøve, feile, kanskje slå seg litt, men til slutt; mestre! Er det ikke slik med oss også? For hver gang noen prøver å hindre meg fra å møte utfordringer, blir jeg enten litt mer tafatt eller litt mer trassen, og for hver gang jeg får mulighet til å prøve, vil jeg vokse på mine forsøk og mine suksesser!
Våre bekymringer er en viktig del av den omsorg og kjærlighet vi har for våre barn. Men, den kan også være en hindring i barnets naturlige utforsker-trang og mestringsbehov. Ikke la dine bekymringer stoppe barnet i utviklingen! Det vil føre til frustrasjoner og sinne. Det er vel det man vanligvis kaller trass. Jeg pleier å si; takk og pris for trassen, det er det som får oss fram i livet.
| Sitat fra ”Barneboka” av Anna Wahlgren: ”Det finnes en grunnleggende drift i mennesket som klarest kommer til uttrykk hos det vesle barnet. Det er driften til å utforske, beherske og etter hvert forandre virkeligheten, vilkårene og verden. Du kommer til å måtte slåss mot et samfunn som lammer denne driften. Kvel den ikke. La den ikke lammes! Ikke hos deg selv- ikke hos barna dine. Se styrken i usikkerheten. Den rommer søken og tanke. Selg ikke sjelen din. Sannheten er din egen.” |
For mange år siden tilbragte mine barn og jeg noen somrer på en praktfull øy, hadde med telt og soveposer og camperte sammen med andre voksne og barn i alle aldre. Det var strålende vær mange dager på rad, og alle kunne bare nyte livet ute på svaberget. Øya var veldig spennende, og bød på mange utfordringer både for små og store, med sin varierte og ville natur. Hele dagen oppholdt vi oss ved vannet, en lang og deilig sandstrand, og på kveldene satt vi oppe ved teltene og grillet, skravlet og koste oss. Jeg tror samtlige; både voksne og barn fikk gode opplevelser og minner for livet på disse teltturene. Men jeg opplevde også hvordan foreldrene hindret barna i sine aktiviteter. Stadig vekk fikk de vite at det de gjorde var feil, farlig eller slemt. Mødrene satt i sine campingstoler og ropte til barna, løp til og stoppet dem hvis de ikke hørte, småkjeftet og kom med trusler; ”Hvis du ikke hører må vi dra hjem, vil du det? Nå får du sitte her til du lover å oppføre deg ordentlig og gjøre som mamma sier”. Vi hadde lange diskusjoner på kveldene om oppdragelse, og jeg stilte som vanlig mine litt barnslige spørsmål:” Hva er det som er farlig? Hva kan skje? Er det så viktig? Må du alltid oppdra barnet ditt? Gjør det noe om han faller og slår seg?”. Jeg skjønner ikke dette, og jeg merker at ved å sette ord på det, skjer det ofte en forandring i deres tenkemåte også. Jeg har selv, som så mange på min alder, vokst opp uten særlig mange begrensninger, jeg har klatret i fjell og trær, jeg har falt og slått meg. Jeg har mange små og store arr som jeg er stolt av; rene hedersbevisningene, tegn på at jeg har levd, forsket, møtt utfordringer, gått på med krum hals, falt, reist meg og prøvd igjen. Og jeg har mestret, jeg har fått oppleve den gode følelsen av å mestre stadig nye utfordringer. Det føles bra! Dette har jeg tatt med meg inn i voksen alder, og hver gang jeg tør noe, hver gang jeg tar sjanser og hopper i det uten sikkerhetsnett, føler jeg en varm takknemlighet; takk kjære foreldre for at dere, bevisst eller ubevisst, lot meg klatre i trærne!
Jeg ser ofte to ytterpunkter når det gjelder foreldres kjærlighet og omsorg, og har delt de opp som følger: |
|
1. ”Klam omsorg”: Foreldre som overøser barnet med kjærlighet og omsorg. De pusler og steller med barna sine, pakker de inn, sørger for at de har dekket alle sine behov, at de ikke fryser, ikke er sultne, ikke skader seg og ikke gjør noe galt. Den type omsorg jeg her sikter til, er den omklamrende, hvor vi nærmest holder fast på barnet for å kunne gi det omsorg og hindre at det gjør noe galt. Det er som om vi garderer oss mot det meste. Vi ser ikke barnets behov for å oppleve, oppdage, utforske og lære. Vi føler oss liksom trygge hvis de sitter på fanget og leker med lekene sine, istedenfor å stå i fare for å slå seg eller ha det litt ubehagelig. Jeg leste en gang en artikkel av Gunnar Breivik med overskriften: ”Har vi for få barneulykker.” En skremmende overskrift kanskje, men så sant, så sant. Han skrev videre: ”Vi kunne redusert barneulykkene dramatisk hvis vi dresserte barna fra de var små til å sitte stille på et flatt gulv innendørs.” Han skriver at det ligger mye viktig opplevelse og læring i det å slå seg, og at vi ikke må frata barna retten til å være barn, det å få utfolde seg i lek og frihet utendørs, utvikle et erfaringsgrunnlag som må til for å klare seg i verden. Kanskje det er noe du burde tenke over neste gang du, full av omsorg og kjærlighet, holder barnet borte fra mulige farer. Tenk deg om en gang til, og se på barnets aktivitet som en viktig og nødvendig læringsarena. |
|
2.”Skubbende omsorg”: Foreldre som nærmest dytter barnet fra seg i sine velmenende ønske om at det skal klare seg selv, at de skal ut i verden og mestre utfordringer, at de ikke skal være sjenerte, at de skal kunne leke med andre barn. Kanskje du ønsker at barnet skal løsrive seg, bli uavhengig av deg og takle brasene på egenhånd. Det er vel og bra, men så er det nok slik at jo mer du ønsker dette, jo vanskeligere blir det. Jo mer du skyver barnet bort, jo mer vil det klenge og henge på deg. Og hvis du da skyver det bort, vil det nok gråte og ”sippe”. Som om det prøver å fortelle deg: ”Jeg skal gjøre det, men jeg må bare vite at jeg har en trygg havn før jeg går ut der.” Jeg har det med å gjenta at vi ofte får den motsatte effekten av det vi ønsker hvis vi ønsker det for hardt, så også her. |
|
Og heldigvis ser jeg foreldre som har funnet ”koden”:
|
Da min yngste datter var baby oppdaget jeg en viktig rolle jeg hadde: Jeg var oppfyllingsstasjonen, jeg var den hun kom til for å lades opp, den hun kunne krype opp på fanget til for å få nærhet, før hun igjen var klar for å utforske og oppdage. Jeg så det klart da fordi hun var en veldig tydelig person, med markante ytringer om det meste. Jeg skulle være tilstede og tilgjengelig for henne, slik at hun kunne ta sine små skritt ut i den store verden i trygg forvisning om at mamma ble der hun var. Så der satt jeg da, og bare frydet meg over hennes mer eller mindre strabasiøse oppdagelsesferder.
Barn er små forskere, de har kommet til verden for å undersøke og eksperimentere. Magne Raundalen forteller om en mor og hennes to-årige sønn: Mor sa: ”Barnet mitt sover ikke, det ligger bare til ladning.” En herlig måte å se det på, ikke sant? Hennes nyladde to-åring satt ikke og ventet på at noe skulle skje. I sin utrettelige utforskning av omgivelsene var han høyt og lavt, veldig energisk og full av pågangsmot. Mor så barnet som et individ, med behov for rom til utfoldelse. Dette er en god form for omsorg.
Barn trenger ikke bekymringsfulle foreldre som stadig hindrer dem i sin bevegelse. De trenger tvert imot livsglade og engasjerte foreldre som oppmuntrer til aktivitet og utvikling.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
