Jeg er adoptert
 
Her er min historie om hvordan jeg kom til Norge fra Colombia for 20 år siden og mine tanker og følelser omkring dette.
Tiden før og tiden rett etter jeg kom til Norge vet jeg svært lite om, annet en det mamma og pappa har fortalt, dem har vært flinke til og fortelle om hvor heldige dem var som fikk akkurat meg og fikk lov til å være mammaen og pappaen min, så jeg har alltid visst jeg er adoptert.
Mine følelser for dem er ikke noe annerledes for det, selv om vi ikke deler blod, vi deler opplevelser og kjærlighet og det er hva som gjør oss til familie.
Mamma og pappa ventet lenge på å få tildelt barn, dem ventet i 4 år, så jeg vet jeg er ønsket.
Da de endelig fikk tildelingen fikk dem vite at de skulle få en jente, en liten baby, det var meg.
De dro spent avgårde fra Fornebu i Oktober, på mellomlanding i Frankrike møtte de en annen norsk familie som også skulle over til Colombia og hente sitt første barn. (mamma og pappa har et barn fra før, storebroren min som er 12 år eldre enn meg). De kom i prat med dette paret og de skulle bo på samme hotell mens de ventet på å få lov til å ta oss med hjem. Disse menneskene og barna deres har vi kontakt med fremdeles og har vært på mange ferie turer sammen.
11 uker gammel dro jeg for første gang over Atlanteren, i en metall stork! 8. November ble mitt første møte med Norge og med mine slektninger.
Da mamma og pappa kom inn med meg hjemme i huset vårt var det første storebroren min ville (det var ikke vanlig på den tiden og ha med søsken for å hente barn) og skifte bleier på meg. Det hadde pappa allerede begynt å få endel trening på den tiden det bare var han, meg og mamma i Colombia. Utifra pappas ansiktsutrykk på bildene, tyder jeg det dit hen at det ikke var mye roseduft i bleiene mine - og uvant for han og skifte på meg. (jeg er den eneste som smiler bredt på bleieskift-bilder).
To år senere dro mamma og pappa avgårde over Atlanteren igjen for å hente en søster til meg.
Jeg husker ikke så mye frem til da, annet enn et par glimt der jeg står ved stuevinduet ved siden av mamma og gråter fordi hun savner den nye babyen sin og lengter. Jeg hadde fått tak i bordduken og krabbet opp på bordet, veltet en blomstervase med vann utover masse viktige papirer som måtte gjøres om igjen, derfor ble ventingen på henne også litt lenge, dog kortere en 4 år ;-P
Mamma var hjemme med oss hver dag til jeg ble 4-5 år gammel og begynte i barnehage.
I barnehagen var første gang jeg begynte å merke at jeg var annerledes. De andre barna behandlet meg som lekekamerat, men barna utenfor barnehagegjerdet hadde en dag kalt meg pakkis. Da jeg kom hjem satt jeg lenge ved kjøkkenbordet for meg selv og sa "pakkis, pakkis, pakkis" og mamma sto ved kjøkkenbenken og tenkte: "oh ow, hva har skjedd nå?". Men så snudde jeg meg mot henne og sa: "Mamma, hvorfor skjønner ikke de andre barna at pakkis er driv-is fra nordpolen?"
Da jeg kom til barneskolen var forskjellen på meg og de andre tydeligere. Jeg var stolt over å være den jeg var, men de andre barna levde litt under reglen "du skal ikke tro du er noe", og fikk satt meg på plass og vel så det. Mobbingen av meg disse årene var ikke på grunn av hudfarge, men mer på grunn av personlighet. Vi hadde en jente fra Gambia og en fra Marokko i klassen min også, så jeg velger og tro det var personligheten min.
Det er ikke lett for en 7-åring som bare vil leke og også være "ambassadør" for Colombia. For det var det jeg var, når lærerne nysgjerrig bøyde seg ned og spurte hvilken president som hadde vunnet valget i Colombia nå, eller om jeg kunne snakke spansk, hvordan den politiske situasjonen var i Colombia eller hvordan nasjonalsangen vår var. Hvordan skulle jeg vite det? Jeg er norsk! Jeg har snakket med nordmenn som ikke kan alle versene av "Ja vi Elsker", det kan ikke jeg heller. Det er nordmenn som ikke liker lutefisk noe bedre en sushi, jeg er vel en av dem. 20 år i Norge weehee!
Jeg har møtt gamle mennesker som er forbauset over hvor flink jeg er i norsk, jeg orker ikke forklare dem lenger, for de vil bare stå og spørre og grave helt til jeg innrømmer at jeg er "utlending".
Jeg har møtt nordmenn i Norge som har skreket til meg og bedt meg pelle meg tilbake hjem til Pakistan. Hva skal jeg der og gjøre? Jeg er Norsk!
Apartheid er ikke mer, det har aldri vært hvite mot svarte i Norge, likevel er det mange som tror dem har mer rett til å sitte på bussen enn meg. Jeg liker å unngå konfrontasjoner, jeg står aller helst på bussen, så har jeg bedre oversikt også og jeg fornærmer ingen. Det er ingen som ser på meg at jeg har leddgikt.
Jeg har det beste fra to verdener. Jeg har to mødre som elsker meg og en far. For jeg vet moren min ville mitt beste, det var hun som døpte meg før hun ga meg fra seg.
Selv om folk ofte er lite imøtekommende lider jeg virkelig ikke. Jeg er glad for at mamma alltid har fortalt meg om hvor heldig hun var som fikk lov til å bli min mamma og når jeg selv en dag skal få barn så håper jeg også på å få lov til å adoptere. Det er et privilegie.
Hvem som helst kan bli gravid, det er ikke mye planlegging som skal til der, kun noen sekunder i fylla, men hvor mange er det som får godkjennelse og papir på at de er godkjent som foreldre?
Takk til mamma og pappa og Adopsjonsforum for at jeg får være her og ha det godt i lag med dere.
Â
Dette er en historie vi har fått innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
