Min barndom var tøff
Jeg er i dag 28 år, er alenemor for ei jente på 7 år og en gutt på 3 år. For meg er de verdens nydeligste barn. Men dette handler egentlig ikke om dem, men om meg.
Dette er min historie:
Jeg har 4 brødre og en søster, alle eldre enn meg. Jeg ble født i en by i Nord-Norge. Vi bodde der til jeg var 8 år. Som liten var jeg det man ville kalt i dag et urobarn. Jeg gråt mye dag og natt. Foreldrene mine gikk på skift med meg. Mamma jobba på dagen og da var det pappa som tok seg av meg. Da pappa jobba på natta, var det mamma’s tur til å ta seg av meg. De fikk ikke mye hvile da jeg var liten.
Da jeg var 3 mnd. fikk jeg sovemedisin av legen. Dette fikk jeg til jeg var rundt 1 år. Jeg var et veldig aktivt barn. Min far har angina pektoris og magesår, så helsa hans har så lenge jeg kan huske vært dårlig. Han var den gang en sint mann som brukte straffemetoder på oss barna som satte dype sår i sjela.
Selv om jeg i dag kan forstå hvor sliten både min mor og far var, så var/er disse metodene så forferdelig feil og grusomt å utsette et barn for.
Hvis pappa var i dårlig humør så skulle det ikke mye til før han eksploderte. Dette endte med at vi barna ble straffet. Han reagerte på det vi gjorde/ikke gjorde.
Det hendte opp til flere ganger at jeg måtte tilbringe dagen og kvelden innelåst i kjeller boden, i mørket helt alene og gråt jeg så kom han ned og slo meg enten på rompa med beltereima eller med knyttneven i ansiktet. Jeg ble rett og slett så redd han til slutt at han oppnådde å få min respekt gjennom redsel og frykt for at jeg skulle få juling.
Jeg kan huske første gangen han slo meg. Da var jeg 3 år. Første gangen han stengte meg inn i kjelleren var jeg 4 år. Det kan hende han gjorde noe før dette også, men det kan jeg ikke huske.
Så er det mange som spør seg selv: Hvor var mor midt oppi dette? Jo det skal jeg fortelle. Hun ble også mishandlet av min far og turte dermed ikke gjøre motstand. Det var ikke så mye hjelp å få fra utenforstående da jeg var liten. Broren min ble satt på barnehjem fordi han har en mindre hjerneskade som mine foreldre ikke ville innse, så de fant ut at det var bedre å sende han bort. Han er i dag narkoman og går ofte med selvmordstanker.
Til tross for at pappa mishandla meg så var jeg glad i han. Jeg kan huske de gangene han var syk og jeg stakk av fra barnehagen for å passe på han. Eller da han lå i senga si og jeg satt ved siden av han og tørka panna hans med en klut. Jeg var jo egentlig utrolig bortskjemt, for jeg fikk det jeg pekte på. Dette var vel mest fordi at pappa ville dekke over og gjøre godt igjen for alt det vonde han lot meg gjennomgå.
Husker da jeg var 7 år. Mamma og jeg var ute i byen for å handle klær. Husker ikke helt hvordan det startet, men jeg slo meg i allefall vrang. Mamma ble sint og begynteå kjefte på meg. Da ikke det nytta så bøyde hun seg ned, så på meg og sa: ”Du skal bare holde kjeften din for egentlig så skulle du vært en abort.” Jeg visste jo ikke hva en abort var, men fant det fort ut når jeg spurte brødrene mine. Den kvelden som mange andre kvelder gråt jeg meg i søvn. I ettertid har min mor fortalt meg at hun ville ta abort da hun fikk vite at hun var gravid med meg, men pappa hadde nekta henne det.
En annen straffemetode pappa hadde var at vi måtte legge oss sultne. Da pleide mamma og snike seg inn med mat til oss etter at han hadde sovna. De gangene vi hadde ”kjellerstraff” fikk vi heller ikke mat. Tanta mi bodde en periode i etasjen under oss og dit var det godt å gå når jeg trengte et pusterom av og til. Hun prøvde en del ganger å prate fornuft til min far (hennes bror), men uten hell. Han ble bare sint og forbanna hvis andre prøvde å gi han råd.
Jeg pleide å ha venner på besøk noen ganger. Det var koselig husker jeg. Det eneste som var nedverdigende og flaut var når pappa ble sint for et eller annet og lot det gå utover meg foran mine venner. Å få ris på rompa med beltereima foran sine venner er ikke noe særlig okei. Av og til så fantaserte jeg om at jeg var adoptert og at mine virkelige foreldre snart kom for å hente meg. Jeg så på familien til mine venner og ble misunnelig på dem for at de hadde det så bra. Jeg lagde meg min egen fantasi familie, der mamma’n min kunne holde rundt meg og si hun var glad i meg. Der pappa’n min aldri slo meg, men sa han var glad i meg og var frisk. Merkelig nok så var det alltid mamma og pappa som var foreldrene mine i min fantasi også.
Jeg hadde hele tiden et håp om at i morgen blir det bedre. Jeg sa alltid til meg selv at i morgen skal jeg være snill jente så slipper pappa og bli syk og sint. Det var hele tiden sånn at når pappa ble syk, så fikk jeg beskjed av mamma at det var fordi jeg ikke kunne oppføre meg. Jeg ba til Gud om at han skulle bli frisk igjen.
I tillegg så drakk begge mine foreldre mye da jeg var liten. Dette foregikk for det meste etter at vi barna hadde lagt oss om kvelden. Jeg husker alle menneskene som prata høyt og musikken og latteren. Så plutselig forandret alt seg til høylytte diskusjoner og kjefting. Gjestene forsvant og mamma og pappa stod i stua og ropte til hverandre. Det vanlige emnet var oss barna. Hvem sin skyld det var for at jeg var som jeg var og broren min var som han var o.s.v. Kranglingen endte med at mamma fikk juling og pappa gikk og la seg. Jeg pleide å gå inn i stua for å trøste mamma som satt igjen der alene og gråt. Hun ville ikke at jeg skulle se henne sånn og sendte meg inn på rommet igjen.
Når det gjelder skolen så husker jeg veldig lite av det. Det jeg husker var at alt var så stort og skummelt. Jeg var veldig opptatt av at alle skulle like meg og spilte en rolle utifra hvordan andre ville ha meg. Jeg var også klassens klovn. Utifra den gamle meldingsboka mi som jeg enda har, så var jeg mye syk. Hodepine og vondt i magen gikk ofte igjen som begrunnelse. Men sosial og åpen var jeg og hadde veldig lett for å få venner.
Så da jeg skulle begynne i 2. klasse, flyttet vi til Oslo. Der begynte jeg på ny skole. Det var litt ekkelt til å begynne med, men jeg fikk fort venner og ble vel ganske ”populær”.
Pappa og mamma fortsatte med sine gamle vaner. Drikking, krangling/slåssing og bråk var det hver kveld. Husker at pappa stod klar med beltereima bare jeg kom 5 minutter for seint hjem fra skolen. En gang kasta han støvsugeren på meg foran en venninne av meg. Jeg hadde somla litt hjem fra skolen og ville vel heller være ute i det fine været enn å gå rett hjem. Da var jeg rundt 9 år. To av brødrene mine bodde hjemme enda på denne tiden. Resten hadde stiftet egen familie og flytta.
Jeg ble etterhvert kjent med ei jente fra Vietnam på skolen og vi fikk veldig god kontakt. I femte klasse begynte vi å skulke skolen og dro heller til byen for å stjele klær og henge rundt omkring. Vi begynte også etterhvert å plukke ut jenter i klassen som vi ikke likte. Disse jentene mobba vi og slo så fort vi hadde sjansen.
Det var ei jente i klassen som hadde fått ny jakke en gang. Hun var så stolt av den jakka, men vi bare fnøys av henne. Dagen etter hadde vi fått tak i konditor farge som vi helte over henne og den nye jakka hennes, deretter så klippet vi jakka i to.
Vi ble kalt inn til rektor og fikk klar beskjed om at hvis vi kunne betale for den ødelagte jakka, så skulle ikke våre foreldre få vite noe. Vi fikk lånt penger av brødrene mine og betalt tilbake for det vi hadde ødelagt. Men det stoppet ikke der. Vi lagde bråk i timene og var skikkelig ”drittunger” omtrent hele tiden.
Skolen hadde foreldremøte med mine foreldre, men det eneste som skjedde var at jeg fikk juling hjemme og beskjed om å oppføre meg som folk.
Da jeg begynte i 6. klasse fikk jeg smaken på alkohol og sigaretter. Jeg var med brødrene mine på fester og snek meg til å drikke og røyke bak deres rygg. Fikk juling av dem de gangene de oppdaga meg. Stjeling, løgn, drikking og røyking ble en del av hverdagen.
Så flytta vi og jeg skulle begynne i 7. klasse på en skole i sentrum. Etter å ha fått juling en del ganger av de eldre jentene på skolen oppdaga jeg fort at her måtte jeg være beinhard og tøff.
Så her begynte marerittet. Skulking hver dag, slåssing, drikking, røyking (hasj og sigaretter), sniffing og piller. Ei jente i klassen over meg hadde rota litt med min kjæreste en gang på klubben og da jeg fikk vite dette ble jeg rasende. Jeg oppsøkte henne og brakk et ribbein på henne, noen fingre og slo hjernerystelse på henne. Dette resulterte da i at bydelspolitiet kom for å snakke med meg og noen andre jenter i min ”gjeng” om vold. Jeg fikk med melding hjem om hva som var skjedd og beskjed om å returnere meldinga med foreldrenes underskrift. Denne meldinga kasta jeg og ingen spurte noe mer etter den.
På denne tiden rømte jeg også en del hjemme fra. Det hendte seg ofte at noen venner av meg og jeg overnatta flere dager i okkuperte gårder sammen med narkomane og uteliggere. Vi var ofte ute på byen og banka tilfeldige forbipasserende og rana disse for å få penger til mat. Klær stjal vi og dop fikk vi i retur av andre tjenester. Det endte med juling da jeg ble hentet hjem igjen.
Noe hjelp kom i midten av 7. klasse da en sosial arbeider på skolen snakka med mine foreldre om at det kanskje var på tide å innvollvere barnevernet. Mine foreldre var ikke enig i dette, men de hadde ikke noe valg. Barnevernet ble kontakta og jeg ble flyttet til en internat skole.
Dette var en midlertidig skole med kun 3 mnd. opphold. Jeg bodde der i 1 år. I løpet av det året var jeg utrolig aggressiv. Jeg kunne løpe på folk uten noe som helst grunn i det hele tatt. Jeg prøvde også å stikke av et par ganger, men ble for henta inn igjen. Egentlig så trivdes jeg der veldig godt. Der følte jeg meg trygg og tatt vare på, men jeg klarte ikke å slå meg til ro. Jeg visste jo at en dag skulle jeg videre. Det ble søkt fosterhjem til meg, men uten hell.
Jeg fikk god kontakt med mannen til en av de som jobbet der, og det utviklet seg til at jeg noen ganger kunne være hos dem i helgene jeg egentlig skulle hjem. De tok meg med på skogsturer og familietreff o.s.v. Jeg oppdaget en ny side av livet. Det å kunne være i en familie der det ikke var høylytt krangling, ingen slo meg og de drakk alkohol en sjelden gang. Dette var nytt og veldig skummelt.
Men jeg lærte meg etterhvert å tilpasse meg og lærte også at det finnes ”normale” familier i denne verden. Men angsten var der og jeg var hele tiden forberedt på at det ikke var sikkert de orket å ha meg der så lenge. Jeg var jo ganske krevende og utagerende selv om jeg trivdes.
Det som var mest spesielt for meg var da yngste dattera deres kom på besøk med babyen sin. Hun var så liten og nydelig. Det første som skjedde var at jeg fikk denne lille bylten lagt i armene mine. Jeg følte for første gang at noen virkelig stolte på meg. Tenk de lot meg få holde babyen sånn uten videre. Etter som tiden gikk så fulgte denne jenta etter meg over alt og hun hylgråt da jeg måtte reise eller hun måtte reise.
Så kom dagen da barnevernet hadde fått ”omplassert” meg. Da var jeg halvveis ferdig med 8. klasse. Jeg skulle flytte til et ungdomshjem ut på landet. Der bodde det 8 gutter og ei jente. Jenta var ei gammel venninne av meg. Vi fant fort tonen og holdt det gående med både drittslenging og rusing. Vi var rett og slett motbydelig mot alle rundt oss. Så flytta hun og jeg ble eneste jenta blandt en saueflokk av gutter. Jeg fortsatte ungdomsskolen på ungdomshjemmet. Vi var mye på turer i skogen og kanoturer o.s.v. Jeg hadde på den en kjæreste i byen, så for hans del så dro jeg hjem til mine foreldre av og til.
En dag oppdaga jeg at jeg var gravid. Mamma sa ingenting om dette til pappa, bare pakka tingene og reiste nordover sammen med han. Brødrene mine og jeg ble alene igjen i leiligheten. Hva skulle jeg gjøre nå? Ikke turte jeg si noe på ungdomshjemmet og ikke visste jeg hvem jeg skulle snakke med.
Det gikk så langt at jeg gikk over 3 mnd. Men så skjedde det noe, jeg rusa meg såpass mye på denne tiden og levde et liv som ikke var så bra når en var gravid, så jeg begynte å blø. Jeg kom meg nedover til byen og fikk med meg ei venninne på legevakta. Der satt vi da i nesten 13 timer. Jeg blødde og løp fram og tilbake mellom doen og kasta opp. Da vi endelig kom inn og legen hadde sjekka meg fikk jeg beskjed om at jeg fortsatt var gravid, men de ville bestille en time på sykehuset til meg. De kunne ikke ta meg i mot før dagen etter, men jeg fikk ikke spise etter kl. 24 tilfelle det var nødvendig med narkose.
Jeg bestemte meg for å bli hos min venninne den natta. Vi dro på kinarestaurant for å spise, men jeg fikk ikke ned en matbit. På natta var jeg dårlig og smertene ble bare verre. Dagen etter kom jeg meg opp på sykehuset alene. Venninnen mi som da hadde tre barn kunne ikke være med. Mens jeg satt der og venta kom plutselig særkontakten min fra ungdomshjemmet inn. Hun hadde fått telefon fra min venninne om at jeg var der. Hun satt sammen med meg helt til jeg skulle inn til undersøkelse. Det ble tatt ultralyd og det viste seg at fosteret var dødt. Jeg fikk narkose og etter det husker jeg ingenting før jeg våkna på ei seng inne på personalrommet. Alle smilte til meg og var så blid og hyggelig.
Jeg fikk vite i ettertid av legen at det var ei jente. Lenge etter har jeg hatt drømmer om dette barnet. Det har vokst for hvert år. Helt til jeg fikk datteren min, da stoppet drømmen. Akkurat som om hun ble født på ny.
Så en dag da jeg satt på rommet mitt sammen med noen andre fra ungdomshjemmet og sniffa, kom en av personalet inn. Personen så hva vi holdt på med, tok det fra oss og ba oss om å aldri gjøre det igjen. Da denne personen hadde gått tok vi fram nytt utstyr.
Så begynte jeg på videregående skole der oppe på landet. Jeg trivdes egentlig ikke så godt, for disse jentene i klassen min var så fnisete og tullete. Likte ikke sånt. Fikk meg kjæreste som var 2 år eldre enn meg. Han var litt av en skjørtejeger, men mitt skjørt kom han ikke under, så han fløy rundt og lå med alle andre. Jeg fullførte et år på denne skolen, så fikk jeg plass på videregående i Oslo. Jeg ville flytte og barnevernet ordna plass til meg på nytt ungdomshjem som lå i Oslo. Jeg ”mellomlanda” på et krisemottak i Oslo sentrum fordi overflyttingen tok litt tid. Siden jeg ikke kunne bo hjemme over lengere tid, ble jeg plassert der.
Resten av historien skal jeg gjøre kort. Jeg droppa ut av skolen bare et halvt år etter start. Grunnen var fordi jeg drakk for mye og drev med stoff. 2 uker før min 18 års dag fikk jeg plass på kollektiv, jeg hadde da bedt om hjelp selv fordi jeg var sliten og lei. Hadde jeg ikke kommet inn før jeg fylte 18 år, ville ikke livet mitt vært sånn som det er i dag. Det er ikke sikkert jeg ville vært i livet i dag da. Jeg var på avrusning på kollektivet i 2 år. Nå har jeg i tillegg til å være alenemor fullført min utdannelse som barne og ungdomsarbeider. Endelig har jeg et fagbrev og endelig har jeg begge beina godt planta på bakken.
Dette er en historie vi har fått innsenddt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
Det viktigste her i livet er å ikke gi opp, se fremover og gjør det beste ut av situasjonen.