Usynlig mobbet i mange år
Min historie om en barndom ødelagt av mobbing er ikke unik. Dette er en historie som går igjen for mange barn og unge. Jeg forteller nå min historie i håp om at mobbere kanskje føler seg truffet og tenker om det de holder på med! Et liv er faktisk det som blir ødelagt.
Det hele begynte på barneskolen i 2. eller 3.klasse. Familien min har en hytte på Hvaler. Der storkoste ungene seg hver sommer. Vi var ute med båt, fisket og badet og koste oss fra morgen til kveld. Alt var så idyllisk. En dag var jeg og søstrene mine ute og rodde sammen med tanten vår. Jeg ligger og lener meg over båtkanten og får plutselig se en finne! Som et hvert barn sikkert ville gjort skriker jeg ”HAI HAI” og tanten min bare ler av meg. Plutselig begynner søstrene mine også.”Se! Se !” Og tante fikk se finnen som bare var noen meter unna oss. Vi rodde fort inn til land og tittet på det hele fra bryggekanten.
Dagen etter sto det at det hadde vært observert en spekkhogger på Hvaler. Det var sannsynligvis den vi så. Denne historien fortalte jeg stolt da jeg kom tilbake på skolen etter sommerferien. Alle barn ville jo vært stolt av dette
Men det var her jeg møtte veggen."Løgner!" Sa de. Trolig at du har opplevd det. Og siden den gang var alt jeg sa en en løgn. Til og med klassens frøken trodde jeg løy! Jeg fortalte ikke noe av dette til foreldrene mine. Og det angrer jeg på. Hadde mamma kunne bekreftet ovenfor læreren at jeg ikke løy, hadde jeg kanskje vært spart for en oppvekst i helvete.
Jeg ble en outsider på barneskolen. Jeg hadde ikke så mange og leke med. De mobbet meg etterhvert for alt. Farger på klærne, merket på buksene mine, tennene mine, håret mitt - ALT. De fant hver eneste lille prikk og pirke på. Da jeg gikk i 6. klasse fant mamma meg gråtende i trappen. Da fortalte jeg henne alt og sa også at jeg ikke ønsket og leve mer.
Mamma kontaktet skolen og var rasende for at til og med læreren trodde jeg løy den gang jeg fortalte min historie. Alt mamma da fikk høre var at: Skulle trodd på alt det elvevene fortalte, hadde verden vært et fantasifullt sted og leve! Foreldrene mine visste ikke hva de skulle gjøre. Jeg vet ikke helt hva som skjedde bak min rygg. Men jeg vet at de ofte var på rektors kontor. Og at de begge var forferdelig oppgitt og forbannet!
Mobbingen ga seg ikke, jeg begynte og skulke skolen. Jeg gikk til et fast sted hver dag. Langt inn i en skog og oppe på en liten fjellknaus. Der satt jeg hele dagen og tittet utover mot skoleområdet og stedet der jeg bodde. Jeg satt der og gråt.
Barneskolen var over og det var sommerferie. Til høsten skulle jeg begynne på ungdomsskolen. Denne ferien begynte jeg og vanke sammen med litt eldre ungdommer. Jeg begynte og røyke og drakk så fort vi fant en skvett med alkohol. Jeg hadde venner trodde jeg. Endelig! Jeg hadde venner..
Men så begynte skolen igjen. Min første dag på skolen var helt grusom. Jeg satt i en nesten helt ny klasse. Var vel ca. 5 – 6 stk fra min gamle klasse på barneskolen. Den første timen på den første dagen startet med at læreren bare gikk rett bort til meg. Løftet pulten min og slapp den hardt i gulvet. Jeg ble kjemperedd og satt der musestille. Pulten min skulle ikke stå på skakke, sa han. Stille utbrøt jeg. ”Unnskyld meg, har ikke rørt pulten i hele tatt jeg.” Det hadde jeg jo heller ikke. Hadde jo knapt rukket og satt meg ned på stolen. Alle elevene tittet på meg og kniste. Læreren mente og statuere et eksempel og jeg ble tilfeldig utvalgt. Tilfeldig utvalgt til å bli lærerens hakkekylling.
Læreren var helt grusom. Jeg fikk kjeft når andre gjorde feil, mine feil ble hengt ut i klassen, andre lærere fortalte meg historier de hadde hørt om mine dårlige resultater. Og de lo av meg! Elevene mobbet meg også. Det klaget jeg og foreldrene mine på innfor rektor og skolens rådgiver. Forøvrig var skolens rådgiver min klasseforstander som en gang i tiden hadde kastet pulten i gulvet foran meg.
Det som skjedde var at rektor fortalte moren min at jeg slettes ikke ble mobbet og at dette bare var noe jeg diktet opp! Moren min ble igjen rasende. Tenk å finne på og si noe sånt! Jeg var jo utstøtt! Ingen ville prate med meg. Til tross for feilfrie prøver fikk jeg dårlig karakter! Jeg knakk fullstendig sammen. Etter en uke møtte jeg opp på skolen igjen. Jeg var fortsatt svært deprimert og klarte ikke helt og fokusere på skolearbeidet. Det var 3 dager igjen til klassen skulle på Oslotur. 3 andre klasser skulle også være med så to busser var booket for anledningen.
Jeg gledet meg villt til denne turen. Vi skulle på kino og museum. Slike ting elsker jeg. Jeg møtte opp på skolen den dagen vi skulle dra. Jeg hadde fått mange lommepenger av mamma for å handle meg klær og kose meg skikkelig. Jeg hadde lagt sekken i bagasjerommet på bussen og skulle bare løpe over veien til butikken for å kjøpe meg en brus. Da jeg kom tilbake sto lærerne utenfor bussen. Jeg skulle til og sette meg på bussen da den ene læreren stoppet meg. Foran alle elevene nektet han meg adgang til bussen. Jeg fikk ikke lov til og være med. Pga høyt fravær var dette straffen min. Jeg ble knust og tårene trillet. Alle elevene tittet på meg.
Og attpå til måtte jeg stå og vente på at baggen min ble letet frem - fra innerst inne i bagasjerommet. Jeg gråt da jeg fikk levert sekken. Det var så vondt og flaut og jeg var så sinna!
Dagen etter drar foreldrene mine forbannet og sint opp på rektors kontor igjen. Rektor mener denne gangen at jeg er et problembarn på skolen og at de derfor måtte gjøre det på denne måten. Rektor hadde et forslag, de kunne jo plassere meg på en skole for vanskeligstilte!!!
Mamma ble så forbannet at hun ikke visste hvor hun skulle gjøre av seg. Problemet lå jo ikke hos meg - Det var jo de som mobbet som var problemet. Jeg avbrøt moren min og sa at jeg godtok tilbudet. Jeg svarte rektor med: ”Jeg begynner heller på en skole med vanskeligstilte barn enn og være her og godta og bli spyttet i ansiktet. Jeg kommer aldri til og sette min fot her igjen uansett”
En uke senere hadde jeg min første dag på skolen for ”pøbler”. Læreren der var kjempehyggelig. Det var faktisk de andre elevene også. Det tok ikke lang tid før læreren kommenterte de dårlige karakterene mine fra den forrige skolen. Han kunne ikke fatte hvordan de kunne gi meg strykkarakter når han bare ga meg toppkarakterer. Vi valgte og be om å få de samme prøvene som den gamle klassen min fikk ved sin skole. Og karakteren var fortsatt høye. Jeg ble endelig roset for mitt gode arbeide og fikk prima karakterer.
Frivillig var jeg igjen to timer en gang i uken og hadde fransk undervisning med læreren. Dette var noe jeg ba om selv fordi jeg hadde et ønske om å lære meg språket. Det ble endelig gøy og gå på skolen, for første gang på nesten 6 år.
Tiden gikk og jeg kom i den alderen hvor man begynte og feste og gå på byen. Da kom gamle minner frem igjen. Jeg ble kalt hore og slyne høylydt i gatene. Jeg hadde ikke ligget med noen en gang!
Det var satt ut rykter om at jeg hadde ligget med 20 gutter på en uke og slikt. Det var vondt og komme inn i denne sirkelen igjen.
Jeg festet mye og drakk meg til mot. Etterhvert begynte jeg også og bli litt løssluppen. Jeg var stadig med fremmende gutter og menn hjem. Ikke en fortid jeg er stolt av akkurat. Men der og da ga det meg tilfredsstillelse. Jeg følte at de brydde seg.
Etterhvert traff jeg mannen som endret hele livet mitt. Vi flyttet sammen og fikk et vakkert barn. Etter 5 år knakk forholdet sammen. Han taklet ikke depresjonen min og flyktet tilbake til sin forrige kjæreste. Jeg ble enda mer deprimert. Der satt jeg, det forferdelige mobbeofferet, uten jobb, uten leilighet og med en ny start som alenemamma. Jeg bodde på rommet hos mamma og pappa.
Så en dag traff jeg mannen i mitt liv. Mannen som elsket meg for den jeg var. Han ga meg selvtillit og selvrespekt. Jeg fikk meg jobb og sammen flyttet vi inn i en nydelig leilighet. Han elsker sønnen min og sønnen min elsker han.
I dag er jeg en ressurs sterk jente med et pågangsmot du skal lete lenge etter. Jeg elsker livet og har lært meg og overse de som har gjort fortiden sur for meg. Endelig har jeg lært meg og stå imot og vise at jeg er sterk.
Noen av de som mobbet meg ser faktisk opp til meg i dag! De sitter selv i kassa på Rimi, uten utdannelse, uten mann og barn og bor fortsatt hjemme hos mor og far. Og her kommer jeg med masse erfaring. Har en flott jobb, egen leilighet, mann og barn og har et liv som passer meg perfekt! Jeg kunne ikke hatt det bedre!
Men det tok over 10 år før jeg fikk det godt igjen. 10 år med mobbing gjør noe med deg. Selv om jeg har blitt sterk, har jeg dype sår som aldri vil gro.
Jeg har vært heldig og funnet min vei og vilje. Alle er ikke like heldige som meg. Noen takler det ikke og velger og ta sitt eget liv. Så alle som mobber: Tenk på hva dere gjør!! Vil dere virkelig ha et liv på samvittigheten??
Takk for at dere har lest min historie. Håper historien ga litt forståelse for hvordan et liv til et mobbeoffer er.
Dette er en historie vi har fått innsendt av en bruker
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
