Møtet med et fadderbarn
De fattige tar vare på hverandre på en fantastisk måte. Du klarer mye smerte og nød om du får kjærlighet og omsorg, sier Karita Bekkemellem Orheim etter møtet med Plan-barna i Addis Abeba. Og barna satte pris på at en ekte norsk minister brydde seg om dem.
Karita og Chernet
Chernet Tesema Tesfaye står og venter på gårdsplassen i nyvasket gul genser. Chernet og tanta hans har vært oppe i mange timer og forberedt denne dagen. Han har tegnet tegninger og plukket blomster. Hun har bakt bananlefser og gjort klar for etiopisk kaffesereoni. Han smiler litt brydd, men samtidig stolt til naboungene som står langs veggene i den lille husklyngen som Plan Etiopia støtter. Fem familier deler et område på størrelse med en norsk hustomt. Der har Plan nettopp bygget nytt kjøkken og latrine til dem. Tidligere ble maten laget i samme rom som latrinen, men nå har de fått to kjøkkenrom, en latrine og en vannkran i gården der jentene akkurat nå står og tramper i vaskefat med dagens klesvask.
Det er kaldt her oppe i 2500 meters høyde. Spesielt nå i regntiden. Heldigvis har familiene fått en ny mur nederst ved den skitne kloakkelven som skal beskytte husene mot flom. Men regnet og kulden kan ikke ta fra Chernet rollen som dagens hovedperson. Snart kommer ”ferengen”, utlendingen. I dag kommer Chernets norske fadder, som han hittil bare har sett på bilder.
Karita Bekkemellem Orheim har sovet lite i natt. Arbeiderpartipolitikeren har både gledet og gruet seg til dette møtet. I to år har hun hatt bildet av Plan fadderbarnet Chernet hjemme i Oslo. Barna Julia (5) og Christian (7) har fulgt med i utviklingen hans og hjulpet til å skrive brev og lage tegninger. Han er som en fjern fetter for dem.
–Det har betydd mye for oss å ha Chernet som fadderbarn. Christian og Julia har fått et innblikk i at ikke alle barn i verden har det like bra som oss, sier hun.
I Etiopia har Plan vel 16.000 fadderbarn. Knappe tusen av disse har norske sponsorer. Det trengs i dette frodige, men lutfattige landet der mer enn halvparten av de 63 millioner innbyggerne lever under fattigdomsgrensen.
–Selv om vi har mye vi kan forbedre også i Norge, er det mange som har det veldig godt. Jeg tenker ofte på at vi kunne gitt enda mer. Det er så lite som skal til. Fadderbarn bør egentlig være en naturlig del av det priveligerte livet vi lever, sier hun.
–Inntrykket etter å ha besøkt Plans prosjekter her nede er at det er så lite som skal til for å gi de fattigste et bedre liv.
–Det er mange som hadde hatt godt av en sånn tur. Debatten hjemme i Norge der man setter bistand opp mot andre velferdsgoder blir veldig fjern. Det blir paradoksalt med 100.000 i skattelette i forhold til dette, sier hun når hun besøker Plan Etiopias ernæringsprosjekt i Addis Abeba der mødre kommer en gang for dagen med barna sine til et barnehjem. Der lærer de å lage grøt av fire forskjellige kornsorter. Barna blir veiet for å se om de vokser naturlig og maten spises på stedet, slik at underernærte barn ikke må dele maten med resten av familien.
–Vi må kunne tåle et kritisk blikk på bistandsarbeid, men det blir aldri for mange bistandsorganisasjoner, aldri for mange hjelpende hender, sier Bekkemellom Orheim og stiger ut av Landcruiseren i den humpete gjørmete gaten i et av fattigstrøkene i åsen over Addis Abeba.
Den lille s
tua der Chernet bor har grønnmalte vegger. Langs ene veggen står en seng med rosa sengeteppe med hjerte på. Et par stoler og et bord. Noen familiebilder på en kommode. Jordgulvet er dekket av friske gresstrå slik etiopiere gjør når det kommer gjester til den tradisjonelle kaffeseremonien.
Karita følger Chernet inn i den dunkelt opplyste stua. Hun hilser på Chernets tante som sitter på gulvet og rister ferske kaffebønner over en liten kullgrill. Det lukter sterk røkelse og brent kaffe i rommet.
Inntrykket etter å ha besøkt Plans prosjekter her nede er at det er så lite som skal til for å gi de fattigste et bedre liv. Det er mange som hadde hatt godt av en sånn tur.
– Så her er det du bor, Chernet, sier Karita prøvende på engelsk. Tolken oversetter og gutten svarer litt sjenert at jo, han bor her for å gå på skole. Foreldrene hans bor 500 kilometer borte, i en annen del av Etiopia. Han bor med tanten og familien hennes for å kunne gå på skole i byen. Når Karita tar frem et lite fotoalbum fra Norge, blar han interessert og kan navnene på alle i familien hennes fra brevene de har utvekslet.
– Er det din ku, spør han når han kommer til et bilde der Karitas barn er på besøk i et norsk fjøs.
– Nei, dessverre, det var Julia som ville at vi skulle ta med det bildet, forklarer Karita. Chernet ser nesten litt skuffet ut.
Men så tar hun frem de andre gavene. Hun har måttet besinne seg for å ikke kjøpe for storstilte gaver. Det er lett å skape avstand og misunnelse blant barna i kollektivet her.
–Jeg hadde mest lyst til å sende ned en hel koffert full av ting til ham. Det er så mye vi har hjemme uten å sette pris på det. Barn i Norge får prinsesseblader, Pokemonkort og Go Gos, men de mister interessen fort. Jeg kjenner at jeg får dårlig samvittighet bare av å tenke på det, sier hun mens Chernet pakker opp plastballen, ballpumpen, en t-skjorte og en shorts fra Norge.
–Barna her nede stryker og klapper på hverandre og tar seg sånn av hverandre. Det er flott å se. Jeg tror at norske barn har mye å lære av etiopiske barn. De har ikke flotte leker og lever i rikdom som oss, men de tar allikevel vare på hverandre på en fantastisk måte. Du klarer mye smerte og nød om du får kjærlighet og omsorg. Det føler jeg de gir hverandre her nede.
Chernet tar frem en liten fillete notatblokk. Han vil vise Karita sin presang til henne: Et knippe tegninger han har laget spesielt til henne. Tolken trengs ikke mer når de to sitter tett inntil hverandre i lyset fra det skitne vinduet.
–Chicken, sier Chernet og peker.
–It’s very nice, sier Karita og blar videre gjennom de sirlige tegningene av fotballspillere, biler og dyr. Når hun blar over til siste tegning, stopper hun opp og blir stille. Chernet har tegnet et stort hjerte med ordene Norway og Etiopia over to hender som skåler med vinglass. Hun ser opp mot lyset og trekker pusten. –Jeg ble helt satt ut, forteller hun etterpå.
–Tårene bare trilla. Han var så skjønn på alle måter. Jeg fikk sånn godhet for ham. Vi lever jo i to vidt forskjellige verdener, men likevel føler du kjærligheten og varmen fra alle her. Gleden og humøret er ikke påvirket av fattigdommen, sier hun mens Chernets venner i nabolaget står utenfor og synger og klapper takten.
PS: Møtet mellom Chernet og Karita skjedde i begynnelsen av august 2001, da Bekkemellem Orheim fortsatt var statsråd. Etter reisen til Etiopia var det hjem til den harde politiske virkeligheten; to måneder senere måtte regjeringen gå av.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
