Søskensjalusi eller søskenkjærlighet?
 
Som overskriften sier så kan dette med søsken være så mangt… Jeg ble spurt om jeg kunne skrive litt om dette emnet, og lovte at jeg skulle forsøke. Etter at jeg hadde tenkt litt kom jeg frem til at sjalusi er ikke det største problemet, det er vel heller krigen i mellom dem som er verst/best.
Jeg har tre jenter i alderen 11, 7 og 2 år. (Malene, Kristin og Terese.) De er vel som jenter flest, med meninger og hormoner!! Da Kristin ble født var Malene nesten 4 år, sjalusien var ikke så merkbar da, men Malene ble liten igjen…Hun kunne ikke tisse på do, ikke kunne hun gå og prate kunne hun i alle fall ikke. Dette gikk etter hvert over, da jeg satte Malene først og lot Kristin få være litt alene på gulvet. Hun fikk være med på stell og pass av babyen. Dette hjalp godt da.
Men så ble de større da, og ordet URETTFERDIG ble oppdaget. Alt var urettferdig, fikk Malene lov til å sove borte var det urettferdig og fikk Kristin en ny ting var urettferdigheten stor. Men det var aldri urettferdig hvis Malene ble satt til å rydde og Kristin slapp, merkelig…..
Så ble de to større og etter hvert ble Terese født. Da var mor trygg, for nå var jo de så stor så dette skulle bli enkelt, men jeg glemte helt at de var ikke bare større men og blitt klokere. Så de fikk med seg det meste som i det hele tatt kunne komme under kategorien urettferdig. Terese fikk pupp, dette var da kos - dermed var det urettferdig, og slik fortsatte det. Nå var jo Malene stor så det var ikke fra den kanten det verste kom fra. Kristin hadde oppdaget at hun ikke var minst lenger, så alle goder som ble søsteren til del ble nå telt nøye opp, og veid. Summen ble at Kristin fikk ALDRI noe…
Det har ikke vært enkelt å skulle dele seg på tre jenter alle med forskjellige behov. Å jeg må innrømme at Kristin er den som er kommet i klemme mellom to som markerer seg godt. Malene er eldst og får de godene som følger med den rollen, og Terese er yngst og dermed "prinsesse". Kristin må markere seg hardere, og det resulterer i at hun bruker sinne og trass. Vi har satt av kosetid og bruker mye ros.
Jeg bruker å lure på hva i alle dager jeg tenkte på som ikke planla dette litt bedre, tre jenter med forskjellige hormoner samtidig. Malene er på god vei inn i puberteten, det hoppes, kjeftes og tårer spretter. Kristin er i en laaang trassalder der ingen er glad i henne og Terese er midt i to års trassen, vil ikke og jeg kan selv alderen.
Men vi prøver å løse konfliktene fortløpende, bruker litt tid og snakker mye. Det er ikke bestandig det hjelper og man er fortvilet. Men ting går seg til….
Jeg nevnte at krigen er det som er verst/best. Malene hater Kristin og det er gjensidig, de skal aldri snakke med hverandre og den andre kan gjerne flytte ut. Det ropes og det krangles…men solen skinner også her. Det er ganger hvor det flires høylytt fra et av rommene og de koser seg i lag. Da er det at en stakkars mamma tenker for seg selv, at jammen var fødselen verdt slitet! Og om situasjonene er slik at den andre trenger hjelp, så stiller de opp for hverandre.
Kristin og Terese har og et forhold hvor krangling er høyt på listen, der er det Terese som skal ha noe som Kristin har. Og dermed er bråket i gang, og om jeg da går inn å forklarer at slik er det med små søsken, overse Terese og finn på noe annet, ja så er det URETTFERDIG!
Da min søsken var små, brukte min bror å sitte på den ene siden av bordet og stirre på lillesøster. Dette resulterte i at hun ropte og skrek fordi han så på henne. Han brukte å tygge med munnen åpen, kun for å plage henne. I dag når de er voksen begge to, er dette episoder som de kan le av, jeg håper at mine bråkebøtter og kan det en dag.
Men på tross av bråk og all slags urettferdighet, så tror og håper jeg at de er glad i hverandre. For jeg vet at det er i alle fall vi.
Historikklenke
RSS for kommentarer
| < Forrige | Neste > |
|---|
