mar 29 Minnebøker

 
Det å skrive minnebøker er en tradisjon som er utbredt i de fleste land i Europa og Amerika. Minnebøkene har rota si i "Album Amicorum" som forekom mellom unge adelsmenn.  Dessverre ser det ut til at minnebøkene ikke lenger er så populære.

 

På 1700-tallet begynte også adelige kvinner å bruke disse bøkene. På slutten av 1800-tallet var de borgelige unge damene som fylte pensjonatskolene de ivrigste minnebokskriverne.

I nyere tid er det først og fremst barn- mest jenter- i alderen 7-12 år som har minnebøker. Dette ble vanlig fra slutten av 1920-årene. Frem til da var det mest unge jenter og voksne som hadde sine poesialbum. De voksne sine album har med tiden blitt gjestebøker/hyttebøker.

Først i 1930-åra ble minnebøkene blant barn virkelig utbredt. Den store interessen komr av at barna da mestret skrivekunsten og at de har fått et annet kjennskap til vennskap og begynt å tenke på "Hva skal jeg bli når jeg blir stor?"

---

 

Forfatteren, Åse Enerstvedt -  deler innholdet i minnebøkene i 4 emner:

 

(trykk på linkene for å se diktene fra minnebøkene)

  

Innledningsversene i minnebøkene lyder gjerne slik:

Kjære venner og venninner
hjelp meg her å samle minner.
Vennligst skriv med penn og blekk.
Ingen blader rives vekk.
Vennlig skriv etter hverandre, hopp ikke over noen blader.
(1800- og 1900-tallet)

Fra 1930- og 40-Ã¥rene:
Denne bok er meg til gavn
.... er mitt navn.
Finner noen denne på gaten
er mitt bosted her i staten.
Min adresse er som før
opp en trapp og inn en dør.

 

< Forrige		Neste >