SELEKTIV MUTISME

1. Forståelse av selektiv mutisme

Innhent informasjon om selektiv mutisme og del denne med andre på skolen.

2. Samarbeid med foreldre

Det er viktig å etablere et godt samarbeid mellom foreldre og skole (eventuelt andre instanser PPT, BUP osv).

3. I møte med barnet

Ta barnet til side i et trygt, privat og komfortabelt miljø og forklar at du forstår at det å snakke på skolen kan være skremmende for noen barn. Spør barnet om hun/han ønsker å ha mulighet til å snakke på skolen i framtiden. Når barnet indikerer at hun/han gjør det, tilby at du ønsker å hjelpe henne/ham å nå dette målet, at du vet at det vil ta litt tid, og at det kan være en vanskelig ting å gjøre. Fortell at du vil gå sakte og gradvis frem, og at du ikke vil presse barnet til å snakke før hun/han er klar for det eller tillate noen andre å gjøre det. Formidle også at du er trygg på at barnet gradvis vil nå sitt mål.

4. Informere i klassen (etter avtale med eleven selv og foreldrene)

5. Gradvis jobbing mot at barnet skal snakke på skolen

- En tillitsfull relasjon med barnet er helt grunnleggende, og det får man ikke om man bruker press eller tvang. Uansett begynner ikke et barn med elektiv mutisme å snakke fra en dag til en annen. Det jeg har sett fungere i skolen, er at man legger listen veldig lavt og tar utgangspunkt i den situasjonen og det eller de menneskene som barnet kommuniserer best med, det være seg med nikk og gester – og prøver å bygge på det og gå videre til nye situasjoner og nye personer. Når barnet er sammen med en voksen som det har lært å kjenne og bli trygg på, kan man tøye denne kommunikasjonen.

Læreren kan for eksempel si: Jeg forstår ikke hva du mener, kan du nikke/riste på hodet litt kraftigere? Eller: Jeg hører ikke hva du sier, kan du hviske/snakke litt høyere? Kanskje kan man finne noe morsomt og motiverende der barnet skal hviske eller snakke med en dukke eller en annen stedfortreder i stedet for direkte til læreren – og så jobber man med dette en stund. Hvis det ikke går, venter man til dagen eller uken etter, det er barnet som bestemmer tempoet - men hele tiden forsøker man å tøye grensene.
(Hentet fra intervju med barnepsykiater Hanne Kristensen, Helsenytt.no)

Utarbeide angsthierarki

Forsøk å avgjøre hvilke situasjoner som er de enkleste og vanskeligste for barnet. For eksempel kan barnet være mindre anspent når det sitter i en spesiell stol (f.eks sacco-sekk) og det blir spilt musikk, eller hvis en spesiell voksen er til stede. Det vanskeligste kan være et bråkete klasserom sammen med alle de andre elevene. Foreldre eller søsken kan være til hjelp i å få denne informasjonen.

Det er viktig å etablere et “trygt” miljø for barnet: uttrykk for varme, støtte og oppmuntring vil langt på vei skaffe dette til veie. Når barnet stoler på deg, kan du begynne prosessen med å oppmuntre til å snakke på skolen. Dette skjer gjennom å begynne med de situasjonene som er minst fryktet av barnet og gradvis forvente mer ettersom barnet mestrer disse situasjonene.

Fremgang kan ses opp mot grad av mutisme (dette er ingen mal):

Gi barnet muligheter til å snakke

Oppmuntre til nonverbale aktiviteter sammen med barnet som gir henne/ham mulighet til å snakke (uten å presse barnet), f. eks. puslespill, tavle-leker. Involver barnet i alle vanlige gruppeaktiviteter. Støtt alle forsøk på verbal deltakelse, i begynnelsen aksepterer du også nonverbal kommunikasjon (peking, nikke/riste på hodet, skrevne notater, mimikk). Gradvis kan du øke forventningene til verbal kommunikasjon, (ja eller nei svar, hvisking, etc.) Over tid kan du begynne å ignorere nonverbal kommunikasjon, og fortrinnsvis svare positivt på verbal tale.

Det å ignorere nonverbal kommunikasjon bør bare skje når barnet har snakket til deg flere ganger over en periode på minst en uke. Dette for å forsikre deg om at barnet føler seg trygg på å snakke til deg, selv i situasjoner som er begrensede. Gradvis toner du ned din respons på nonverbale tegn. Ikke stopp helt eller plutselig, men vær selektiv for hvilke anledninger du vil svare. Fortsett å tillate barnet å svare verbalt til deg i trygge situasjoner (som ute i gangen). Ikke insister på øyekontakt. Når barnet har demonstrert noe tale, utvid gradvis de situasjonene der snakking foregår. Dette innebærer å skaffe til veie muligheter for å snakke. Overvei f. eks. å sende barnet i ærend inn på skolen (for eksempel på kontoret) hvor det er mulighet for å snakke.

Ros og belønning

Gi barnet mye ros, men vær varsom med hvordan du roser barnet for å snakke: Du ønsker ikke å øke barnets anspenthet ved å gjøre et stort nummer ut av det når hun/han snakker. Ros henne/ham privat, men inderlig. Det du ønsker å vise er at å snakke er normalt og forventet. Du vil normalt ikke gi mye offentlig ros til andre barn som snakker, så gjør det heller ikke til selektivt mutistiske barn. Ikke straff eller bestikk barnet for å få han til å snakke. Dette vil vanligvis øke angstnivået og undergrave følelsen av trygghet, samt øke motstand mot å snakke ved fravær av bestikkelser. Belønninger virker sjelden for å få et ikke-snakkende barn til å snakke. Når barnet allerede snakker i noen situasjoner, kan belønninger imidlertid brukes til å øke antall ord.

Tips til kommunikasjon i klasserommet

Innspilling på bånd

Overvei å tillate barnet å ta opp seg selv på video eller kassett hjemme. For eksempel kan hun/han lese høyt eller snakke med familiemedlemmer. Hør på båndet og gi ros og kommentarer. Ikke spill båndet for resten av klassen uten at du har barnets og foreldrenes tillatelse til å gjøre det. Noen ganger kan det å spille av et bånd være en god måte å la de andre barna i klassen vite at det selektivt mutistiske barnet kan snakke, at hun/han stort sett er som andre barn. Barnet kan være villig til å lage et opptak på skolen, for eksempel i et privat rom. La hun/han gjøre dette alene først, og gradvis få barnets tillatelse til å la lærer eller en annen voksen hun/han stoler på komme nærmere når opptaket starter.

Slide-in-teknikken

Når nye personer skal introduseres for barnet kan det jobbes systematisk ved hjelp av nøkkelpersoner (personer som barnet snakker med og er trygg på). Dette foregår ved at barnet og nøkkelpersonen holder på med en aktivitet som barnet liker og at den nye personen gradvis introduseres i aktiviteten, før nøkkelpersonen til slutt kan trekke seg ut. Det er viktig å planlegge hvordan dette skal skje gjennom små steg, for eksempel kan den nye personen først vente utenfor rommet, banke på, ha døren åpen, være i samme rom, sitte ved siden av barnet, osv. Forklar til barnet på forhånd hva som skal skje, hvorfor, at det skal skje i små skritt om gangen og at de stopper når barnet vil. Hyppig øving i små økter er viktig, gjerne 10 minutter 3 dager i uken.